av advokat Anders Flatabø

I denne artikkelen vil vi ta opp hvilke forventninger du som klient kan ha til rettens håndtering av en rettslig tvist, der det kan forventes lyving og manipulasjon fra motparten eller motpartens vitner. Vi tar for oss de begrensninger som ligger i bevisbedømmelsen og rettspraksis, når det gjelder håndteringen av løgn og manipulasjon i sivile saker. Du vil aldri få en dom i en sivil sak, som legger til grunn at motparten lyver og manipulerer. Vi i Oslo Advokat RUV skriver om temaet for at private parter er klar over problemet, og  ikke har urealistiske forventninger til at saken kan vinnes bare gjennom å bevise at motparten lyver.

Videre vil vi til slutt si litt om løsningen på slike problemer, og hvordan advokat og klient kan møte klare forsøk på løgn og manipulasjon i retten, når advokat og klient skal forsøke å overbevise en dommer om et bestemt faktum i en sak.

Innledningsvis bør klienten være klar over at han eller hun ikke bør være naiv gjennom å forvente spesiell velvilje eller sympati for saken fra dommeren. En dommer plikter å møte begge parter nøytralt i en sivil sak, selv om en dommer som et menneske naturlig nok ikke kan unngå å danne seg en mening om partenes moral og ha sympati for mennesker mv.

Retten skal likevel etter tvisteloven danne seg en objektiv mening kun om det som kommer frem i rettssalen under hovedforhandling. Dommeren vil derfor normalt ha en viss tilbakeholdenhet og skepsis til begge parters forklaringer, og vil i størst mulig grad basere sin bevisvurdering av parts- og vitneforklaringer på om andre holdepunkter i skriftlig begivenhetsnær dokumentasjon, upartiske vitner og logikk støtter den ene eller andres forklaring.

Motparter med islett av psykopati eller liknende personlighetstrekk vil oftere lyve, og vil kunne lyve mer uanstrengt og overbevisende. Vi skriver i flere artikler om løgn og manipulasjon fra personer med ulike personlighetsforstyrrelser med psykopatiske trekk, men i denne artikkelen drøftes løgn og manipulasjon generelt.

Hva er straffbar løgn for domstolene? 

Det er viktig å være klar over at løgn og manipulasjon vil kunne være så mangt. Motparten kan eksempelvis underdrive (bagatellisere) et faktum, overdrive (forstørre eller krisemaksimere) et faktum eller rett og slett unnlate å nevne deler av faktum, slik at faktum fremstår annerledes og mer ensrettet mot det ønskede resultat.

Det problematiske er når det lyves om ting som kan påvirke objektive rettsfakta som er avgjørende for tvisten, der saken regelrett vinnes på løgn med omkostningsansvar for motparten mv. Eksempelvis forsettlig løgn om en avtale ble inngått, om man har forsøkt å påvirke et barn i en foreldrekonflikt, om man har foretatt en handling eller unnlatt en sentral handling, eller om man har sagt noe som har vært avgjørende for den rettslige løsningen av saken.

Rettslig sett er det slik at enhver uriktig opplysning som gis til retten rammes av forbudet mot å forklare seg uriktig etter straffeloven § 221, uavhengig av om den uriktige opplysningen er avgjørende for saken eller ikke.  Straffebudet er likevel begrenset gjennom at det kun er positivt uriktig opplysning som rammes, og ikke unnlatelse av å gi opplysning. Videre er det slik at det må kunne bevises at den som forklarer seg uriktig, vet at han eller hun forklarer seg uriktig, idet skyldkravet er forsett, jf. straffeloven §§ 21 og 22. Det vil innebære at uriktig opplysning inneholdende verdivurderinger, forbehold eller forutsetninger som kan fortolkes på ulik måte og som kan være sanne for den som forklarer seg mv. ikke vil være straffbare.

Det er dermed for den som skal dømme en flytende grense mellom den rent straffbare løgn for domstolene, manipulasjon, appellering og normal påvirkning og vinkling av faktum. Avhengig av hvilken definisjon man legger til grunn for løgn eller manipulasjon, kan det hevdes at de fleste parter i mer eller mindre grad lyver og manipulerer til en viss grad gjennom å pynte på sannheten og fremstille seg selv mer positivt og motparten mer negativt. Sistnevnte er som nevnt ikke straffbart i seg selv.

Paradokset om at løgn i sivile saker sjelden nevnes i dommen, fordi løgn er forbudt

Til tross for ovennevnte ligger et viktig prinsipp til grunn for norsk rettsorden: Vitner og parter skal forklare seg sant for retten i en sivil sak. For at vitner og parter skal være klar over plikten til å snakke sant, plikter parter og vitner alltid å avgi forsikring om å forklare seg sant, der de samtidig foreholdes at falsk forklaring er underlagt straffeansvar, jf. tvisteloven §§ 23-2 og 24-8 fjerde ledd. Parten eller vitnet avgir slik forsikring til retten, som protokolleres i rettsboken:

«Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?»​

Til dette svarer vitnet eller parten stående: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»

Selv om norske dommere er godt vant med å høre usannheter i retten, er dommerne likevel tilbakeholdne med å skrive i en dom at en av partene lyver i sivile saker. I straffesaker er det derimot svært vanlig at retten skriver i dommen at den ikke finner tiltaltes forklaring troverdig. Årsaken til at løgn sjelden påpekes av retten i sivile saker, men ofte i straffesaker, er at tiltalte i en straffesak har lov til å lyve for å ikke inkriminere seg selv. Det følger av straffeloven § 221 annet ledd at falsk forklaring for retten ikke er straffbar, når forklaringen kommer fra en «mistenkt som forklarer seg uriktig om det forhold mistanken mot ham gjelder». Derfor avgir ikke tiltalte forsikring under straffansvar ved forklaring i straffesaker, slik parter i sivile saker må gjøre, jf.  EMK art.6, straffeprosessloven § 90 og § 230.

På grunn av straffansvaret for uriktig forklaring vil retten derfor sjelden slå fast at en part eller et vitne lyver i en sivil dom.  Et annet moment er at en dom skal være konfliktløsende og ikke konfliktskapende, slik at det vil føre til flere anker dersom det i en dom står at en part har forklart seg usant, hvilket kan oppleves som ærekrenkende av den som påstås å ha løyet.

I sivile saker pleier retten derfor også ved mistanke om løgn være å berøre det usanne faktumet i dommen, men avgjør saken på noe annet – gjerne dokumentbevis, tvilsrisiko (saksøker eller saksøkte har ikke ført tilstrekkelig bevis) eller logikk. Det betyr ikke at avsløring av løgn ikke kan få betydning for saken indirekte, men du vil ikke uten videre vinne en sak på å avsløre din motparts løgn på flere mindre sentrale punkter. Paradoksalt nok kan retten bli irritert på den advokaten som fortsetter å pirke i en avslørt løgn, for å klargjøre at motpartens avslørte løgn i seg selv ikke er et poeng for saken. Det er svært sjelden at dommeren skriver at retten ikke tror på partens forklaring i sivile saker, mens det hele tiden forekommer i straffesaker at retten skriver rett ut at tiltaltes forklaring ikke er sann eller troverdig.

Begrensninger i bevisbedømmelsen og tvilsrisiko

Det er viktig at klienten er forberedt på at prosessen og bevisbedømmelsen i seg selv er feilbarlig, hvilket blant annet presiseres i forarbeidene til tvisteloven, jf. NOU 2001:32A Rett på sak s. 455:

«Det er også tenkelig at regler om bevisbedømmelsen kan medføre at retten må bygge på et annet faktum enn det korrekte, og selv om det korrekte faktum skulle være i samsvar med bevis som er ført.

Rettsregler om bevis kan altså føre til at det blir lagt et annet faktum til grunn for avgjørelsen enn det som er korrekt».

Noen ganger kan forhold som hvem som er saksøker og saksøkte i en prosess, eller hvem som har fremsatt anførselen, være avgjørende for om den ene parten blir trodd på det som anføres. Dette prinsippet kalles bevisbyrde eller tvilsrisiko, og er risikobetraktninger som blir avgjørende for hvem som skal tros på, dersom det «ikke kan konstateres sannsynlighetsovervekt i noen retning», jf. Rt. 2016 s. 1657 (avsnitt 36).

Prinsippet om å vektlegge bevis som ligger nært opp i tid til de hendelser som det tvistes opp (begivenhetsnære bevis fra tiden for hendelsesforløpet) er også svært sentralt, sammen med å vektlegge utsagn fra vitner og sakkyndige som ikke er forbundet med partene eller har noen i interesse i sakens utfall, jf. NOU 2001:32 A Rett på sak s. 458 og 459:

«I saker med en sammensatt, og kanskje vanskelig bevisbedømmelse, vil bevisbedømmelsen kunne være begrunnet nærmere, og da ofte slik at kvaliteten på bevisene bedømmes mer generelt, og at det så foretas en konkret bevisbedømmelse som munner ut i et konkret bevisresultat for de avgjørende faktiske forhold. Som et eksempel her kan vises til Rt-1998-1565 (side 1570-1571). Det pekes der blant annet på at opplysninger «fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, …». Slike mer generelle betraktninger om bevisbedømmelsen, representerer ikke noe unntak fra regelen om fri bevisbedømmelse. De generelle betraktningene er uttrykk for alminnelige erfaringssetninger og alminnelige betraktninger ellers som ikke binder ved bevisvurderingen, men som det vil være naturlig å ta i betraktning dersom det ikke skulle være holdepunkter for at det i det konkrete tilfelle forholder seg annerledes».

Et annet moment er at bevisbyrdekravene ofte øker jo mer alvorlige det som søker bevist er, og i hvert fall hvis handlingen kan innebære et straffansvar og/eller er ærekrenkende. Høyesterett har i slike tilfeller gjerne oppstilt krav om «klar sannsynlighetsovervekt» for at den påståtte handling ble begått, jf. Rt. 1996 s. 864 (Ringvold). Det er dermed vanskelig å få medhold i at motparten lyver, eller at noe alvorlig som er ærekrenkende eller som kan innebære et straffansvar har foregått. En oppsummering er gitt også i NOU 2001:32A Rett på sak s. 457:

«I sivilprosessen vil det gjelde som en hovedregel at retten skal bygge resultatet på det faktiske forhold den finner mest sannsynlig, men også her er det viktige unntak, slik at det i mange tilfeller kreves en mer kvalifisert sannsynlighet for et faktisk forhold for at dette skal kunne legges til grunn for avgjørelsen. Men prinsippet om fri bevisbedømmelse gjelder også i disse tilfellene». 

Hvordan bør klient og advokat håndtere løgn for domstolene?

Noe av det viktigste du kan gjøre som klient og part er å forstå og anerkjenne ovennevnte begrensninger som ligger i systemet, og domstolenes muligheter til å håndtere løgn og eventuelt sanksjonere mot løgn fremsatt for åpen eller lukket rett. Å uttrykke frustrasjon viser bare en hjelpesløshet, som ikke nødvendigvis styrker saken. Frustrasjon kan like gjerne tolkes av en dommer som at det som sies oppleves å treffe parten godt, fordi det kanskje er noe hold i påstandene. Det er lett å tenke ingen røyk uten ild.

Sivile saker bør derfor mest mulig legges opp rundt dine rettigheter og motpartens plikter ut fra tvilsrisiko – og ikke legges opp rundt løgn og sannhet og motpartens troverdighet. Advokaten din må sammenstille motpartens forklaring opp mot begivenhetsnære bevis, andre vitneforklaringer eller fremheve usammenhengende logikk eller kronologi i det faktumbilde og årsaksrekke som påstås. Det må argumenteres med at motpartens løgner er lite sannsynlige, begivenhetsnære bevis forteller en annen historie og med at motpartens forklaring ikke samsvarer med annet faktum mv. Prøv å gjøre bevisvurderingen lettere for dommeren gjennom å påpeke de ulike momenter som styrker eller svekker en forklaring vekselvis, og gjerne på en måte som gjør at dommeren kan bruke samme argumentasjon i skrivingen av dom. Det vil si at man ordlegger seg nøkternt og mest mulig objektivt (som en dommer ville gjort) om hva som trekker i retning av sannsynlighet og ikke sannsynlighet, men gjerne med overbevisning.

Her er ellers noen konkrete tips på hvordan løgn bør håndteres for domstolene:

• Advokat og klient må aldri gå inn i en polemikk om noe er sant eller løgn. Du bør forsøke å ha noe distanse til problemstillingen, der du og din advokat ikke virker overrasket eller hjelpesløs over at motparten lyver, men rolig argumenterer ut fra bevisbyrde, hva saken dreier seg om og hvorfor det anførte faktum ikke er sannsynlig. Man forsøker kort sagt så langt som mulig å ikke gå for mye inn på motpartens troverdighet, men forsøker å analysere sannsynligheten for motpartens utsagn ut fra andre begivenhetsnære bevis, bevisbyrde, logikk og objektive vitner mv.
• Dersom det finnes dokumentasjon eller troverdige vitner på at motparten er tatt i løgn i likende situasjoner, eller på annen måte ikke er troverdig, skal man selvfølgelig føre de bevisene.
• Det er normalt tilstrekkelig mot udokumenterte påstander å sannsynliggjøre fornuftig og relevant tvil eller usikkerhet. Du må ikke bevise at motpartens påstand er usann, idet det er motparten som har bevisbyrden for faktumet. Det holder å bestride påstanden, og gjerne forklare hvorfor påstanden ikke stemmer.
• Ikke kom på defensiven med å bruke for mye tid på å forsvare deg mot løgner og manipulasjon. Avfei dem kort, og bruk mesteparten av tiden på å fortelle om det faktum som er nødvendig for at du skal vinne saken. Ta gjerne tak i løgner som motparten eller vitner har kommet med, men forklar hvorfor forklaringen ikke stemmer gjennom en egen beskrivelse av det som skjedde.
• Jo mer logisk begrunnet og dokumentert en påstand er, desto mer ressurser bør du bruke på å argumentere mot den. Bruk tiden og ressursene på hovedspørsmål og underspørsmål som er omtvistede og viktige for saken.
• Forklar gjerne hvordan du ville ha opptrådt i saken, dersom faktumet var som beskrevet av motparten. Ofte er det ulogisk at en part forholder seg passiv til et saksforhold, dersom man kan forklare at man i andre situasjoner har reagert og handlet i liknende situasjoner. Det er således viktig å skape det inntrykk at man tar tak i situasjoner og ivaretar egen tarv, så langt man har fått riktig informasjon til å kunne handle tidsnok.
• Hvis det kommer plutselige overraskelser og endrede forklaringer under hovedforhandling, må man alltid ta opp det prosessuelle og overraskelsesmomentet, og påpeke at det som nå sies fra motparten er noe nytt og/eller om det strider mot tidligere forklaringer i tilsvar, prosesskrift mv.
• Forvent å bli trodd i rettssalen. Vær rolig, positiv og ikke vis frykt for å ikke bli trodd gjennom desperasjon.
• Advokaten bør så langt som mulig ringe motpartens vitner på forhånd for å høre hva de vil forklare seg om rundt ulike hendelser.
• Under saksforberedelsen skal uavklarte forhold provoseres opplyst av motparten i god tid før hovedforhandling. Vær tydelig på at formålet med provokasjonene er å belyse konkrete forhold i saken – ikke at poenget er å bevise løgn hos motparten. Dersom provokasjonene ikke etterkommes, skal det gjøres poeng ut av at motparten ikke har ønsket å bidra til sakens opplysning av viktige spørsmål for saken.

Vi i Oslo Advokat RUV håper du har hatt nytte av denne artikkelen. Hvis du vil lese mer om hvordan løgn og manipulasjon kan håndteres av både klient og advokat, kan du sjekke ut våre artikler om psykopati i rettslige prosesser.