av advokat Anders Flatabø

De klassiske barnevernssakene er saker, der barna utsettes for seksuelle overgrep, mishandling, vold, rus og/eller klassisk omsorgssvikt, der barnet ikke får stell eller omsorg. I de senere årene har det dukket opp hyppigere omsorgsovertakelser med grunnlag i såkalt emosjonell omsorgssvikt, der foreldrene ikke er flinke til å se barna og deres behov, der det som følge av avvisning eller emosjonell distanse har oppstått utrygg tilknytning med risiko for skjevutvikling.

Emosjonell omsorgssvikt er i NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling definert som

«ignorering av barnets kontaktsøking, som vises ved lite respondering på og involvering i barnet, å overse mange av barnets signaler, en psykisk fjernhet / emosjonelt liten tilgjengelighet for barnet».

Når kan omsorgsovertakelse skje ved emosjonell omsorgssvikt?

Omsorgsovertakelse er i saker med såkalt emosjonell omsorgssvikt hjemlet i barnevernloven § 4-12 første ledd a) med alternativet:

«alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling»

I forarbeidene til barnevernloven (Ot.prp.nr.44 (1991–1992) s 110 ) er det vist til tilfeller, der det forekommer følelsesmessig avvisning av barnet og manglende evne hos foreldrene til å dekke barnets kontaktbehov, eller i saker der det foreligger psykisk lidelse som skaper utrygghet for barnet.

Slik emosjonell omsorgssvikt er jo klar nok, når foreldrene over tid avviser barna, psykisk ikke er i stand til å fokusere på dem, er uinteresserte i dem eller rett og slett trakasserer dem psykisk mv. Da er man inne i kjerneområdet som bestemmelsen med dette alternativet skal regulere. Imidlertid anvendes bestemmelsen også i saker, der foreldrene så godt de kan prøver å engasjere barna. Av ulike grunner responderer ikke barna positivt på stimuleringen. Foreldrene kan da beskyldes for å ha manglende foreldreferdigheter, som medfører at barna understimuleres og blir utrygge. Slike saker er alltid vanskelige, der det er uenighet mellom foreldrene og barnevernet om barna og barnas behov blir sett og forstått på en god måte.

Man møter ofte i slike saker formuleringer som at foreldrene har «dårlig evne til å lese og møte barnets følelser», er «emosjonelt utilgjengelige» eller «har begrenset selvinnsikt og evne til mentalisering». Mentalisering er evnen til å lese og forstå barnets behov, og mentaliseringsevne skal videre føre til at man setter barnets behov foran egne behov.

Vurderinger av foreldrenes mentaliseringsevne overfor barnet er alltid subjektive og bygger ofte på observasjoner eller hendelser, som kan være situasjonsbetingede eller inneholde unøyaktigheter. Ofte opplever foreldre at observasjonene er preget av at foreldre og barn blir observert i en unormal observasjonssituasjon, der foreldrene er plassert i familiesenter eller får hyppige hjemmebesøk mv., mens saken utredes. Det kan da oppleves som et press og stressfaktor å måtte forholde seg til en som kritisk evaluerer interaksjonene med barna, hvilket kan medføre at situasjonen ikke blir naturlig for verken barn eller foreldre.

Som alltid når menneskelig skjønn involveres, kan vurderingene derfor inneholde elementer av feil og unøyaktigheter, samt at den sakkyndige eller barnevernet kun får med seg et begrenset utsnitt av situasjonen, og ikke får med seg positive interaksjoner og bevis på tilknytning mellom foreldre og barn. Elementet av skjønn og subjektivitet gjør disse sakene ofte vanskelig å forstå for de foreldrene som mister barna på grunn av emosjonell omsorgssvikt, da de ikke forstår bebreidelsene mot foreldrene.

Skjevutvikling

I NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling er det tydeliggjort at nyere forskning har kommet til at manglende emosjonell omsorg kan gi alvorlige følger. Utrygghet hos barna på grunn av avvisning eller følelsesmessig distanse kan over tid føre til skjevutvikling, der man ofte hører om at det er påvist skjevutvikling hos barnet eller at det er risiko for skjevutvikling. Skjevutvikling betyr at barnet ikke utvikler seg innenfor normale variasjoner, og særlig i forhold til tilknytningsmønster og kognitiv, språklig, sosial og motorisk utvikling.

Hos små barn vil skjevutvikling ofte vise seg i form av forsinket språk og motorikk mv. Hos større barn vil typiske tegn kunne være fravær av interesse, oppmerksomhet og konsentrasjon i skole eller sosiale sammenhenger/samtaler. Det er naturligvis her vanskelig å vite om mistanke om skjevutvikling skyldes naturlige genetiske forhold eller medisinske tilstander hos barnet som ADHD, ulike syndrom mv. Andre tegn på skjevutvikling er kontaktvegring, sosial tilbaketrekning, passivitet og avflatethet for alderen. Noen ganger får barna diagnostisert diagnoser som tilknytningsforstyrrelse, utviklingsforstyrrelse eller dissosiative forstyrrelser mv.

 

Emosjonell omsorgssvikt har alltid grunnlag i en utrygg tilknytning

Det operative ordet i problematikken emosjonell omsorgssvikt er som det står i loven “trygghet” etter barnets «alder og utvikling». Saker om emosjonell omsorgssvikt er gjennom fokuset på trygghet i stor grad en tilknytningsproblemstilling. Tilknytning er den medfødte evnen til å søke og holde seg i nærheten av en eller noen få voksne, og på den måten sikre sin egen trygghet og overlevelse. Barnet er spesielt avhengig av slik trygghet, når barnet er lite og hjelpesløst, og mye av tilknytningen dannes derfor i barnets fire første leveår, selv om tilknytning er dynamisk og kan endre seg over tid.

Psykologene snakker her om trygg og utrygg tilknytning til primær omsorgsgiver. Hvis barnet har god tilknytning vil barnet føle seg trygg i uvante og til dels ubehagelige situasjoner, også når foreldrene ikke er til stede. Hva slags tilknytning barnet selv har dannet til sine omsorgspersoner, vil påvirke hvordan barn tilknytter seg til andre personer også. Man snakker i den forbindelse om trygg og utrygg tilknytningsstil.

Øyvind Kvello skriver følgende i Rus og avhengighet nr. 4/2006 om trygg og utrygg tilknytningsstil:

«Tilknytningsstil handler om trygghet i relasjon til andre mennesker. Den baseres i høy grad på hvordan samspillet mellom barnet og foreldrene har vært det første leveåret og hvor nær omsorgspersonene har vært til barnet. Personer med trygg tilknytningsstil relaterer seg dypere og mer langvarig til andre mennesker enn de som har utrygg tilknytningsstil. I tråd med dette finner vi at personer med utrygg tilknytningsstil har betydelig økt risiko for å utvikle rusmiddelmisbruk enn personer med en trygg tilknytningsstil. Å ikke ha tillit til andre leder ofte til depresjon og/eller mistroiskhet».

Utrygg tilknytning til foreldrene gir ofte en tilknytningsstil ved at barnet er for klengete overfor fremmede, eller for avvisende og trekker seg unna (likegyldig). Andre eksempler er at barnet er for pleasende, søker å klare omsorgsoppgaver selv (parentifisert) og forsøker å oppnå fremmedes gunst, eller helt motsatt at barnet er uinteressert i andre.  Hva er klenging, hva er avvisning og hva er innenfor normal atferd? Det er derfor det i slike saker ofte blir problematisk og svært skjønnsmessig å fastslå om barnet er tilknytningsskadd eller ikke mv.   Det vil være en saksbehandler eller psykolog som vurderer samspill og blikkontakt mellom foreldre og barn, og ser hvordan barnet reagerer på og knytter seg til fremmede mv.

Hva er utrygg tilknytning?

Psykologene oppstiller tre kategorier på såkalt utrygg tilknytning.

• Ambivalent (klenger eller avviser totalt)
• Unnvikende (trekker seg unna / avviser)
• Desorganisert som ikke vet om de skal klenge, eller vike unna osv.

De to første utrygge tilknytningsstilene ambivalent og unnvikende er innenfor normalen, og over 40% av barn i dag har utrygg tilknytning til primær omsorgsgiver. Utrygg tilknytning i seg selv, vil derfor ikke være grunnlag for omsorgsovertakelse, selv om det kan besluttes hjelpetiltak og begrunne nærmere undersøkelser fra barnevernet mv.

Det er her de barna som har en desorganisert utrygg tilknytning (2-3%) som vil oppfattes å være utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Disse barna er gjerne redde/skremte, uforutsigbare og vil reagere med krenkelse eller kraftige reaksjoner på liten svikt.

I NOU 2012:5 «Bedre beskyttelse av barns utvikling Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet» side 81 er det sagt følgende om betydningen av utrygg tilknytning i alderen 0-3 år:

«Det skilles mellom trygg og utrygg tilknytning, og konsekvensene for barna kan være en unnvikende eller ambivalent tilknytningsform og i de alvorligste tilfellene desorganisert tilknytning. Barn med utrygg ambivalent og utrygg unnvikende tilknytning har relasjonsskader som i mange tilfeller kan gjenopprettes gjennom endringstiltak som retter seg inn mot foreldrenes samspillatferd.​ Barn med en desorganisert tilknytning vil i de fleste tilfeller trenge omsorgspersoner som utgjør en ekstra trygg base, som varer over lang tid. Terskelen for omsorgsovertakelse vil trolig være overskredet ved desorganisert tilknytningsform hos barnet.

I vurderingen av om det skadelige samspillet mellom barnet og omsorgspersonen kan rettes opp gjennom endringstiltak må omsorgspersonens forutsetninger for å kunne motta endringstiltaket legges til grunn».

Videre er det i samme NOU 2012:5 side 81 sagt følgende om utrygg tilknytning i alderen 3-12 år:

«Barn kan ha fått relasjonelle senskader av å ha blitt utsatt for langvarig utviklingshemmende tilknytning fra sine omsorgsgivere. Skadene kan manifestere seg som omfattende aggresjon og utagering eller som innadvendthet, depresjon og angst. Hos disse barna er det trolig ikke tilstrekkelig å komme til normalt omsorgsfulle omsorgsytere, men de vil trenge en omsorgsbase som på en mer intens, aktiv og langvarig måte søker å gjenopprette den skadede relasjonen. Muligheten for reparasjon av relasjonen gjennom foreldreveiledning vil i disse tilfellene være betydelig redusert, og terskelen for omsorgsovertakelse kan være nådd.

Barn i alderen tre til tolv år som har hatt en trygg tilknytningsprosess, men som har utviklet konfliktfulle relasjoner til sine omsorgspersoner av andre grunner, for eksempel ved genetisk sårbarhet, temperament eller at familien er preget av flere eller langvarige og alvorlige risikofaktorer, har større muligheter for å gjenvinne en positiv relasjon til omsorgspersonene gjennom endringstiltak.

I vurderingen av om det skadelige samspillet mellom barnet og omsorgspersonen kan rettes opp gjennom endringstiltak er det omsorgspersonens forutsetninger for å kunne motta endringstiltaket som legges til grunn».

Hva er emosjonelt god omsorg?

Hva som er emosjonelt god omsorg vil endre seg ut fra barnets alder og særlige behov. Interesse, mentaliseringsevne og evnen til å hjelpe barna til å forstå egne og andres følelser sammenholdt med tydelige og gode rutiner og grenser fra foreldrene, vil normalt skape trygghet hos barna – og dermed skape en god og trygg relasjon.

I forhold til de minste barna i den viktige småbarnsperioden, er emosjonelt god omsorg beskrevet i NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling s. 171 i et vedlegg skrevet av Hanne Cecilie Braarud, Dr.psychol. og forsker:

«Begrepet «god- nok omsorgsatferd» favner om hvordan omsorgspersoner har en sensitiv oppmerksomhet mot barnets uttrykk for ubehag, frykt, sult og tretthet, for så å støtte barnet tilbake til en regulert tilstand (Cozolino, 2009). Omsorgsgiver hjelper barnet til å roe seg ned og falle i søvn, de trøster når barnet gråter. Små barn kan ikke overleve uten regulerende omsorgsatferd. Selv om små barn er 100 % avhengig av foreldrenes omsorg, så har spedbarn også en medfødt sosial kapasitet for å relatere seg til andre individer (Trevarthen, 2001). Dette betyr at «god- nok omsorgsatferd» også involverer at omsorgsgiver er i stand til å tone seg i positive samspill med spedbarnet. Slike gjensidige følelsesladede utvekslinger gir mulighet for å dele relasjonelle øyeblikk hvor barnet og omsorgsgiver også inngår i samme biologiske rytme (Feldman, 2007)».

Emosjonell omsorgssvikt er likevel svært vanskelig å fastslå, der det hele veien er skjønnsmessige observasjoner fra en psykolog, familietiltak eller barnevernet som ligger til grunn for om barn har utrygg tilknytningsstil, og om foreldrene responderer dårlig i kontakten med barnet (og vice versa).  Det innebærer at eksterne forhold som påvirker observasjonene som stress hos foreldre og barn der og da, eller familieproblemer akkurat når observasjonen foretas, kan virke inn på hvordan samspiller oppfattes. Om det skal skje en omsorgsovertakelse vil også avhenge av risiko- og beskyttelsesfaktorer, for å fastslå om barnet er resilient (robust). Risiko- og beskyttelsesfaktorer drøfter vi i en annen artikkel her på siden.