Av advokat Anders Flatabø

Vi i Oslo Advokat RUV har på nettsiden her publisert artikkelen «Samværsvegring ved lojalitetskonflikt», der vi drøfter ulike årsaker til at lojalitetskonflikt kan gi samværsvegring. I denne artikkelen vil vi fortsette temaet gjennom å beskrive hvordan du kan kjenne igjen om et barn er påvirket av lojalitetskonflikt, samt diskutere hvordan sakkyndige i barnefordelingssaker forholder seg til temaet og hvordan du kan oppnå gode løsninger i saker, hvor barn vegrer seg mot å ha samvær.

Løsninger i saker med samværsvegring på grunn av lojalitetskonflikt, krever at man har en god sakkyndig og at man klarer å få frem at man selv ikke er en konfliktdriver og dominerende årsak til foreldrekonflikten, for å vinne frem i saker der større barn er preget av lojalitetskonflikt.

Tegn på lojalitetskonflikt

For å vurdere løsninger knyttet til samværsvegring ved lojalitetskonflikt, må man først ta stilling til om barnets uvilje mot samvær skyldes involvering i foreldrekonflikten (lojalitetskonflikt), eller om vegringen skyldes et bevisst valg og preferanse.

Nedenfor følger enkelte tegn som normalt vil tyde på at barnets samværsvegring overfor samværsforelderen skyldes lojalitetskonflikt i barnefordelingssaker:

• Barnet forklarer sin motvilje mot samvær med begrunnelser som virker svake, ulogiske, til dels usaklige og ufornuftige. Slike begrunnelser vil ofte stoppe opp og bli til sirkelargumentasjon, når man spør litt dypere om hva barnet mener og hvorfor.
• Barnet er veldig sikker på at det er riktig å avvise kontakt, og viser ikke tegn på usikkerhet, skyld eller anger rundt beslutningen. En normal følelse ved avvisning av kontakt vil være ambivalens og usikkerhet. Mange dommere og sakkyndige forstår ikke at ekstrem sikkerhet hos barnet ikke er tegn på at barnet er godt reflektert, men derimot en forsvarsmekanisme hos barnet for å forsvare sin beslutning.
• Barnet gjentar og insisterer på at det ikke er utsatt for påvirkning fra den andre forelderen. Dersom barnet er tydelig opptatt av å formidle at beslutningen er sikker og fattet gjennom egne selvstendige tanker og vurderinger, er en slik rasjonalisering ofte et tegn på dyp følelsesmessig konflikt hos barnet.
• Barnet sier at det ikke ønsker samvær nå, men kanskje om noen tid. Ofte kombineres utsettelse av tidspunktet for samvær med å legge til vilkår som at samværsforelderen må forandre seg osv. før samvær kan skje.
• Barnet vil ikke ha noe å gjøre med besteforeldre, onkler, tanter eller venner fra familiesiden til samværsforelderen, selv om dennes familie og venner bare har vært hyggelige og positive overfor barn og bostedsforelder mv.
• Barnet er på vakt eller blir unnvikende, når barnet blir bedt om å si noe positivt om samværsforelderen og beskrive hyggelige ting som har skjedd mellom barn og samværsforelder.
• Barnet er oppsiktsvekkende kritisk mot samværsforelderen og nedvurderer dennes verdier, interesser, moral og atferd mv.
• Barnet har behov for å uoppfordret nevne situasjoner der samværsforelderen ikke er slem eller som samværsforelderen er flink til (ambivalens). “Men pappa er flink til å kjøre bil” “Pappa husker alltid bursdagen min”.
• Barnet «tiner opp» og glemmer å være på vakt overfor samværsforelderen etter noe tid på samvær, der tiden eller en morsom situasjon får barnet til å glemme foreldrekonflikten og situasjonen de er i. Når den morsomme situasjonen er opphørt, eller barnet skal tilbake til bostedsforelderen, vil barnet falle tilbake til å være vaktsom og holde avstand emosjonelt.
• Barnets motstand mot samværsforelderens nye partner vil ofte være tegn på at barnet involveres, og har fått med seg bostedsforelderens negativitet mot den nye partneren.
• For eldre barn kan barna ofte bruke voksne ord, argumentasjon og formuleringer som de har hørt fra bostedsforelderen eller andre voksne, for å forklare uviljen til samvær. Barnet kan noen ganger nesten høres ut som den andre forelderen i noen situasjoner.
• Barnet er veldig opptatt av å snakke pent om den forelderen som støttes, hvordan den støttede forelderen står på for familien, og hvordan alt er bra hjemme hos dem. (Hero worship). Hvis det pågår en alvorlig krise med depressive reaksjoner hjemme hos bostedsforelderen, mens barnet tviholder på at alt er kjempebra hjemme, er det normalt grunn til bekymring.
• Det eldste barnet går i bresjen for den valgte forelder og forsøker å overbevise yngre søsken om å følge. Det er ikke uvanlig at den eldste påtar seg en voksenrolle som forsvarer for den forelder som er i krise. (Yngre søsken kan ofte være mer ambivalente og åpne for samvær med den som er avvist, da mindre barn ofte ikke involveres like mye i foreldrekonflikten og forstår mindre av den enn de større barna).
• Fysiske vondter, aggressiv atferd og fall i humøret før og etter samvær eller i situasjoner som minner om samværsforelderen. Problemer med konsentrasjon og utagerende adferd på skolen og i barnehagen likeså. Et klassisk tegn er vondt i magen før samvær, som ofte feilaktig fortolkes av bostedsforelderen som at barnet er redd for samværsforelderen.

Sakkyndiges og rettens håndtering av samværsvegring lojalitetskonflikt

Den som utsetter barnet for lojalitetskonflikt gjennom involvering i voksenkonflikten mv., vil normalt fortelle den sakkyndige at vedkommende oppfordrer til samvær, men at barnet ikke vil. Ingen part i en barnefordelingssak forteller åpent til den sakkyndige at de bevisst snakker nedsettende om den andre forelderen. Noen ganger lyver og manipulerer bostedsforelderen forsettlig, men relativt ofte forstår ikke bostedsforelderen selv at barna indirekte motiveres til å avvise den andre gjennom å vise barna hvordan samværsforelderen er skyld i familiens krise. Det er derfor vanskelig å bevise at en bostedsforelder oppfordrer barna til å avvise samvær, og kanskje er ikke forelderen klar over det selv.

Selv om man har flere dommer fra rettspraksis på at barnets mening skal vektlegges mindre, dersom meningen er tydelig påvirket av lojalitetskonflikt, vil barnefordelingssaker om samvær i overveldende grad avgjøres av den sakkyndige psykologs barnefaglige skjønn i den konkrete sak.

Altfor mange psykologer og spesielt dommere under barneavhør klarer ikke (eller ønsker ikke) å problematisere at barnas uvilje til samvær kan være preget av lojalitetskonflikt i situasjoner som nevnt ovenfor. Barnas mening skyves foran i saken med grunnlag i barnas selvbestemmelsesrett, og barnas mening om samvær vil da i praksis bli løsningen på barnefordelingen, uten at årsaken til at barna avviser en av foreldrene problematiseres overhodet.

Mange – spesielt fedre – har opplevd at barnas mening legges til grunn ukritisk som løsning på barnefordelingskonflikten, også når det er ganske åpenbart at barnas mening om samvær er påvirket av lojalitetskonflikt. I slike saker vil retten eller den sakkyndige bruke mye plass på å beskrive hvor modne og reflekterte barna er (selv om de kanskje har store atferds- og konsentrasjonsproblemer på skole mv.). Det er heller ikke uvanlig at sakkyndig eller retten lar være å drøfte samværsforelderens anførsler om at barna er utsatt for lojalitetskonflikt. Hvis anførslene om lojalitetskonflikt likevel drøftes, forekommer gjerne at problemstillingen avfeies med en kort setning om at man «ikke kan se at barna er utsatt for en lojalitetskonflikt» eller at «det ikke er ført bevis for at barna blir involvert på en uheldig måte» osv.

Barnas forklaringer på uviljen mot samvær vil til og med kunne legges til grunn også, når barnas begrunnelser fremstår som absurde og umulige. Jeg har eksempelvis hatt en sak der ett av barna forklarte deres frykt for far (som var muslim) med at far ble sint, fordi Koranen i huset hadde begynt å brenne av seg selv etter at den falt ned på gulvet ut av en glassmonter. Det andre barnet var redd for samme far, fordi far lot besteforeldrene trene dem opp til å slåss jihad mot Israel mv. Til tross for at de forteller dommeren slike åpenbare fantasihistorier som forklaring på samværsvegringen, ble barna beskrevet som reflekterte og modne osv., og dommen la naturligvis da avgjørende vekt på barnas «ønsker» om å ikke treffe far.

Det er ubestridt at barn som involveres i foreldres vedvarende uoverensstemmelser, vil få betydelige problemer følelsesmessig, atferdsmessig og sosialt senere i livet. Mange psykologisk sakkyndige opererer derfor i barnefordelingssaker etter et prinsipp om at det viktigste er å bilegge konflikten raskest mulig for enhver pris, selv om feil løsning velges gjennom å begrense eller nekte samvær. Det kan da være lett for en sakkyndig å tenke ut fra et ønske om å skjerme barna fra lojalitetskonflikten at dersom konfliktdriveren får det som man vil, vil konflikten lettere få sin løsning. Det paradoksale er da at konfliktdriveren belønnes for å ha involvert barna i voksenkonflikten og ødelagt forholdet til den andre forelderen.

I saker hvor retten eller den sakkyndige unnlater å ta opp de reelle årsaker til vegringen og foreldrekonflikten, er det vanskelig for en part å vite om manglende evne til å se klar lojalitetskonflikt skyldes inkompetanse hos den som spør barna, eller et bevisst valg om å føye bostedsforelderen (som ofte er den dominerende konfliktdriver) for å avslutte konflikten.

Ofte har sakkyndige som velger å følge barnas mening om at det ikke skal være samvær, et kortsiktig perspektiv og holder åpen muligheten for at samvær kan komme i gang på lengre sikt, når konflikten ligger lenger tilbake i tid. Erfaringen viser imidlertid gjerne at konflikten blir dypere og at kontakten med samværsforelder etter hvert opphører, dersom man velger å begrense samværet på grunn av høy foreldrekonflikt.

Det er likevel håp i barnefordelingssaker med samværsvegring. Nyere forskning viser i dag at regelmessig kontakt med begge foreldre gjennom oppveksten er viktigere for barnas utvikling enn å bilegge foreldrekonflikten og skjerme barna fra voksenkonflikt. Noen (spesielt yngre) sakkyndige er progressive og forsøker å grave mer i årsaken til barnas samværsvegring. De vil gjerne danne seg et bilde av barnas egentlige mening gjennom å spørre litt fra siden om eksempelvis hva som er fint hos far og fint hos mor, hva som er dumt hos far og dumt hos mor, hvordan det hadde vært om barnet var litt mer på det ene stedet og om hvordan det hadde vært med samvær om mor og far hadde vært venner.

Stadig flere psykologer antar en mer langsiktig vurdering av prognose, der fordelene til samlet foreldrekontakt over lenger tid vektlegges mer enn det umiddelbare behovet for å avslutte konflikten. Hensynet til samlet foreldrekontakt er derfor i dag blitt mye viktigere i vurderingen av barnefordelingssaker, og her har det skjedd relativt store endringer på få år i den psykologfaglige vurderingen av barnets beste-vurderingen. I dag opplever vi oftere at sakkyndige anbefaler bytte av bosted eller omfattende samvær, som en løsning også ved høy foreldrekonflikt, både for å frita barna fra valget, og for å sikre best mulig samlet foreldrekontakt, som skissert i Rt. 2005 s. 682.

I tillegg til at samlet foreldrekontakt er blitt viktigere, har psykologene i dag i større grad begynt å vektlegge foreldrenes evne til å gi god emosjonell omsorg med fokus på mentalisering – å lese og forstå barnas behov. Her vil involvering av barna i voksenkonflikten og overdrevent hat mot samværsforelderen kunne forstås som manglende emosjonell omsorg og mentaliseringsevne. Bostedsforelderen viser gjennom sine negative reaksjoner på samværsforelderen og involvering av barna i voksenkonflikten at det er viktigere å uttrykke sitt hat og ødelegge for den andre forelderen enn at barna vokser opp til å bli sunne og psykisk friske barn – satt på spissen. Å klare å skjerme barna fra konflikt, og sørge for at barna får god emosjonell omsorg, har således av de sakkyndige psykologene i dag begynt å vektlegges i større grad enn behovet for å avslutte foreldrekonflikten hurtig.

 

Hva kan du gjøre for å få den daglige omsorg eller samvær i barnefordelingssaker med lojalitetskonflikt?

Hva kan du gjøre hvis du har havnet i den ulykksalige situasjon at barna sier at de ikke vil på samvær til deg? Vi vil her forsøke å komme med enkelte tips og anbefalinger på hva du kan gjøre, for å overbevise den sakkyndige om bytte av bosted eller at mest mulig samvær bør finne sted, når barna er sterkt preget av lojalitetskonflikt.

Bevis på involvering av barna bør fremlegges hvis de finnes, men det er sjelden at dokumentasjon av enkelthendelser som eksempelvis lydopptak vil bevise massiv påvirkning over lenger tid. Motparten vil ofte kunne imøtegå bevis på involvering gjennom å forklare konteksten og erkjenne at det var uheldig der og da, men at det ikke skjer ellers osv. I stor grad blir det likevel ord mot ord, selv om du kan bevise enkelthendelser hvor barna er påvirket direkte.

Når barna skal til samtaler med dommeren eller den sakkyndige, kan hvem som følger barna til samtalen ha betydning for hvordan barna forklarer seg (tydelig eller ambivalent). Det er normalt en fordel om du kan følge barna til samtalen, eller eventuelt at samtalen holdes på et nøytralt sted som på skolen mv. Under enhver omstendighet skal den andre forelderen ikke være med inn til rommet der samtalen skal finne sted, selv om det hevdes at barnet bare vil snakke med den forelderen til stede. Det samme gjelder venn/venninne eller familiemedlem som representerer forelderen. En slik samtale med barna vil trolig ha liten objektiv verdi.

Barn forsøker nemlig å møte forventningene til den forelder som er til stede. Av samme grunn bør den sakkyndige alltid snakke med barna i begge foreldrenes hjem under utredningen, idet barna som nevnt ovenfor vil kunne uttrykke samværsvegring tydeligere sammen med bostedsforelderen. Eventuell ambivalens hos barnet og positive følelser overfor samværsforelderen vil da være vanskelig å få frem.

Retten og den sakkyndige vil ofte (og særlig under saksforberedelsen) forsøke å forklare foreldrekonflikten som et felles ansvar, der begge parter er årsak til at kommunikasjonen og dynamikken mellom partene er vanskelig. I mange saker kan det være riktig å tilskrive begge parter ansvar, mens det i andre saker kan være nærmest amoralsk å gjøre begge parter like gode. Det er derfor avgjørende at du kan bevise at i hvert fall du tar ansvar for å dempe foreldrekonflikten og bedre dynamikken av hensyn til barna.

Hvis konflikten eskalerer, pleier økt konfliktnivå normalt å gå negativt utover samværsforelderen og dennes muligheter til å få samvær. Det aller viktigste en samværsforelder kan gjøre i en barnefordelingssak med lojalitetskonflikt er derfor å dempe foreldrekonflikten, og ikke minst sørge for at barna opplever at konflikten forsøkes redusert fra din side. Dersom barna er lojale mot en «svak» bostedsforelder som barna er mest knyttet til, vil samværsforelderen bare skade egen sak gjennom å angripe bostedsforelderen med personangrep mv. og øke konflikten. Hvis konflikten går så langt at den også reduserer bostedsforelderens omsorgsevne (typisk der bostedsforelder allerede har psykiske utfordringer), vil samværsforelderen lett kunne få redusert egne muligheter til samvær. Eksempel på at samvær ble nektet, fordi en samværsordning kunne få uheldige følger for mors omsorgsevne, har man i Rt. 2013 s. 1329 og LH 1994-496.

Vi i Oslo Advokat RUV pleier derfor alltid å rådgi våre klienter i barnefordelingssaker til å søke å dempe foreldrekonflikten så langt man klarer, selv om motparten er konfliktdriver. Det betyr at du ikke gjengjelder negativ omtale fra den andre forelder, svarer høflig på henvendelser, og forsøker å være hyggelig ved levering og tilbakelevering, sammenkomster på skole, idrettsarrangement mv. Problemer med eksen sin nåværende kjæreste, familie og venner mv. må legges til side. Videre er det avgjørende at du forsøker å vise at du kommuniserer best mulig om barna med den andre forelderen. Husk her for øvrig at all skriftlig kommunikasjon vil kunne legges frem i retten.

Foreldrene bør videre aktivt frita barna fra å ta ansvar i konflikten, og fortelle at foreldrene skal klare å bli enige, og det vil også hjelpe barna i å håndtere lojalitstkonflikt om bare en av foreldrene gjør det. Det er solid forskning på at det er klokt at minst en av foreldrene forsøker å dempe konflikten, jf. NOU 1998:17 skrevet av psykolog Terje Galtung:

«Katz og Gottman (1997) fant at barn ble beskyttet mot foreldrenes konflikter når foreldrene – i det minste en av dem – viste en varm omsorg, ga barnet mye positiv støtte, og unnlot å avvise barnet. Dessuten syntes barns fungering å avhenge av hva slags oppfatninger foreldrene hadde om sine egne følelser og holdninger til barnets følelsesuttrykk.

Barns opplevelse av ubehag letter når de ser at foreldrene løser sine stridigheter (Reiter og El-Sheikh, 1996). Barnas bekymringer blir redusert når de blir forklart at foreldrenes konflikter ikke har langvarige eller alvorlige konsekvenser, selv om konfliktene ikke blir løst (Cummings og Wilson, 1997»

Noen ganger er det likevel en av foreldrene som driver konflikten nærmest alene, og det vil i slike tilfeller ikke dempe konflikten nevneverdig at samværsforelderen forholder seg ryddig, rolig og positiv til den andre. Motparten vil i slike situasjoner ofte si at du forsøker å manipulere barna og sakkyndig gjennom å vise deg som en «annen» enn den du er, når du egentlig forsøker å gjøre det riktige og beste for barna. En manipulator vil ofte kalle den andre selv for manipulator. Vi anbefaler uansett å ha en ryddig tone i slike tilfeller, for å ikke etterlate det inntrykk av at konflikten er drevet av begge, og som sagt hjelper det for barna om i det minste én av foreldrene forsøker å dempe konflikten.

 

Hva bør du fortelle den sakkyndige og retten i en barnefordelingssak med lojalitetskonflikt?

I samtaler med den sakkyndige må du forsøke å få fortalt positive historier om forholdet til barna, og legge frem bevis på god tilknytning mellom deg og barna fra før foreldrekonflikten eskalerte. Eksempelvis kan du vise den sakkyndige i saken enkelte videoer og bilder fra ferier, tilstelninger mv. Vitneførsel fra fotballag, skole, barnehage mv. kan bidra til å belyse hvordan tilknytningen mellom samværsforelder og barn var før foreldrekonflikten tiltok, der den sakkyndige kan ta kontakt med dem som komparenter i utredningen. Formålet med å bruke mye ressurser på å få frem tilknytningen med barna er å vise at barnas eventuelle vegring er situasjonsbetinget, og at det foreligger en positiv tilknytning til barna når man tenker seg foreldrekonflikten bort.

Bruk tid på å selge inn egen samværskompetanse, barnas behov og hva du kan tilby. Ikke fall for fristelsen til å fokusere mye på den andre forelderens mangler. I den grad bostedsforelderen angripes for dårlig omsorg, bør kritikk fremmes passivt gjennom bekymringer og åpen spørsmålsstilling.

Det er spesielt viktig i samtaler med den sakkyndige å anerkjenne bostedsforelderens innsats for barna, og at bostedsforelderen må fungere bra for at barna skal utvikle seg best mulig. Snakker man positivt om den andre parten til sakkyndig, vil det bli et voldsomt avvik i tilnærmingen, dersom motparten snakker udelt negativt om deg. Motparten vil da lettere avsløres som konfliktdriver og med manglende emosjonell omsorg. Vi anbefaler derfor også å uoppfordret komme inn på positive egenskaper hos motparten i relasjon til barna.

I en rettssak vil motparten komme med angrep og direkte løgn i prosesskrift, i saksforberedende møter eller gjennom ting som foreholdes den sakkyndige. Det er da viktig at du ikke biter på agnet og løfter konflikten til nye høyder, og at du heller ikke er nervøs for at personangrep fra motparten vil ødelegge din sak. Motparten vil her ofte skyte seg selv i foten, dersom man besvarer og avviser angrepene på en konstruktiv og løsningsorientert måte.

Likevel bør psykisk sykdom og alvorlige forhold som omsorgssvikt alltid adresseres, men gjør det i mest mulig grad gjennom å fortelle om konkrete hendelser eller eksempler på dårlig atferd. Ikke kom med egne diagnoser eller karakteristikker, men fortell hvorfor den konkrete hendelsen eller en bestemt atferd gjorde deg bekymret.

Når du i prosessen får til observasjonssamvær, og det er lenge siden du har sett barna, må du være tålmodig og forberedt på at det vil gå trådt i starten. Det er her viktig at advokaten din ber om flere observasjonssamvær i den innledende fasen, siden det er stor sjanse for at det første samværet på lang tid vil være rart og unaturlig.  Har du mulighet til å se barna før observasjonssamværene med den sakkyndige bør du også få til det. Det er fint hvis man kan få gjort morsomme aktiviteter sammen som barna liker, hvilket vil kunne hjelpe til med å få barna til å glemme lojalitetskonflikten og få til en naturlig binding. Aktivitetene bør likevel ikke vare så lenge eller være så adspredende at det ikke blir noe gjensidig samvær, og spesielt hvis barna bruker aktivitetene for å slippe å forholde seg til samværsforelderen og situasjonen.

Under samværet bør du foran barna snakke litt positivt om den andre forelderen eller noen fra dennes familie gjennom å rett og slett spørre på en interessert og hyggelig måte om det går bra med dem, om de har vært på hytta til besteforeldrene, om det går bra med den andre forelderen på jobben osv. En annen metode er å snakke om hyggelige ting som dere gjorde sammen som en familie under samlivet – eksempelvis en vellykket ferie eller julefeiring osv., og typisk snakke om den andre forelderen på en fin måte. For eksempel: «Husker dere sykkelturen i Danmark med mamma?». Formålet med å vise slik positiv interesse for den andre forelderen er å trygge barna og forsøke å normalisere situasjonen, slik at barna vil glemme lojalitetskonflikten. Da vil man også få vist den sakkyndige best mulig observasjonssamvær, og kanskje får man frem noe av den tilknytningen som ligger der fra tidligere.

I selve rettssaken er det viktig at advokaten din er oppdatert på nyere forskning innen barnefaglig psykologi om at kontakt med begge foreldre av et visst omfang på lang sikt er viktigere enn å bare avslutte konflikten, og mye viktigere enn tidligere antatt. Barn som bare har kontakt med én av foreldrene gjennom oppveksten klarer seg betydelig dårligere enn de som opplever jevn og relativt hyppig kontakt med begge.

Eldre sakkyndige kan som nevnt ha en tendens til å ofte la barna velge selv (og spesielt litt eldre barn) uansett hvor preget de er av konflikten, og velger oftere å ikke utfordre konfliktdriveren, idet de tenker at det vil fortsette konflikten å gå mot konfliktdriveren. Velg derfor om mulig en yngre sakkyndig eller en som fremstår som oppdatert på andre måter på nyere forskning. En god advokat skal også kunne hjelpe deg med å påpeke hva den sakkyndige skal se etter, og gi den sakkyndige en arbeidshypotese på hvorfor barna vegrer seg overfor den ene forelder, og hvorfor best samlet foreldrekontakt vil være den beste løsningen i saken for barna.

Involvering av barna i voksenkonflikten må videre av advokaten din problematiseres opp mot motpartens emosjonelle omsorgsevne og evne til mentalisering gjennom dine anførsler i saken. Det må settes på spissen at konflikten fremstår som viktigere for den andre forelderen å enn å ha sunne psykisk friske barn. Hvis du selv har klart å dempe foreldrekonflikten, kan du med troverdighet anføre at foreldrekonflikten vil reduseres fast bosted hos deg. Videre kan du også anføre at du har god samværskompetanse, fordi du tenker på barnas beste og prioriterer samarbeid med bostedsforelder fremfor konflikten.

Vi i Oslo Advokat RUV håper du har hatt nytte av ovennevnte råd og betraktninger, og bistår gjerne dersom du selv er i en barnefordelingssak der lojalitetskonflikt påvirker barnas mening.