Av advokat Anders Flatabø
Normalt anses samvær med begge foreldre som det beste for barna, jf. barneloven § 43 annet ledd annet punktum og § 48. Samvær kan likevel nektes eller begrenses, der vanlig samvær totalt sett utgjør en større ulempe enn gevinst for barnet ut fra en helhetsvurdering om barnets beste. Nullsamvær, fristilling eller begrenset samvær kan i enkelte saker bli utfallet, dersom barnet tydelig gir uttrykk for at det ikke vil på samvær (samværsvegring).
I denne artikkelen skal vi i Oslo Advokat RUV se litt på lojalitetskonflikt, og hvordan mekanismene i en lojalitetskonflikt kan medføre at barna gir uttrykk for at de ikke ønsker kontakt eller samvær med én av foreldrene.
Hva er lojalitetskonflikt?
Høyesterett brukte begrepet lojalitetskonflikt i Rt. 1997 s. 797 (side 804 og 805) for å beskrive årsaken til «uvilje mot samvær med den av foreldrene som barnet ikke lever sammen med til daglig»:
”Etter et samlivsbrudd vil det ofte eksistere et sterkt motsetningsforhold mellom de tidligere samboere/ektefeller og ikke sjelden også i forhold til den annens nære familie. I de tilfeller der motsetningene er sterke, kan det – selv med god vilje – vanskelig unngås at barna oppfatter dette. Den lojalitetskonflikt som dermed lett vil oppstå, kan lede til uvilje mot samvær med den av foreldrene som barnet ikke lever sammen med til daglig”.
Lojalitetskonflikt innebærer at barnet på grunn av stadig negative reaksjoner på samværsforelderen i en foreldrekonflikt, føler et press om å tydelig støtte opp om bostedsforelderen gjennom å velge den andre bort. Begrepet lojalitetskonflikt (eller lojalitetsskvis) brukes gjerne for å beskrive hvordan barn kan føle seg dratt mellom lojaliteten til to foreldre. Lojalitet til en forelder vil da i ytterste konsekvens måtte vises gjennom illojalitet mot den andre, hvis konfliktnivået er høyt nok og involveringen av barna sterk nok.
Når barnet er fylt 7 år, skal barn høres i avgjørelser av stor betydning for barnet, og når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener, jf. barneloven § 31 og Barnekonvensjonen artikkel 12. Det er derfor som oftest i saker med litt større barn, der barnas mening skal innhentes i prosessen og veier mye, at problemstillingen med samværsvegring og lojalitetskonflikt gjerne blir avgjørende for barnefordelingens utfall. Det kan også unntaksvis være aktuelt å gi barn under 7 år medbestemmelsesrett i medhold av barneloven § 31. Barnas mening skal uansett kun vektlegges etter barnas alder og modenhet. Barnets mening kan også ved yngre barn bli relevante gjennom vurdering av tilknytning, der den sakkyndige kan snakke om preferanser og trygghet hos en av foreldrene.
Rettspraksis har lagt til grunn at barnets mening skal tillegges mindre vekt i barnets beste-vurderingen dersom barnets mening er påvirket av en foreldrekonflikt, jf. Rt. 2005 s. 682, der meningen til et barn på 10 år om hvor det skulle bo, ble tillagt noe mindre vekt, som følge av at ”hennes oppfatning er dannet i en konfliktfylt situasjon mellom foreldrene” (avsnitt 42). Imidlertid følges ikke alltid denne rettssetningen i praksis som vi vil se nedenfor, idet barnefordelingssaker normalt avgjøres konkret på bakgrunn av en rettsoppnevnt psykologisk sakkyndigs vurdering.
Hvordan oppstår samværsvegring ved lojalitetskonflikt?
Lojalitetskonflikt hos barnet oppstår gjerne når uttrykt antipati foreldrene imellom kombineres med en intens involvering av barna i voksenkonflikten. Ved involvering i voksenkonflikten, er det vanlig at barna gjøres kjent med årsaken til bruddet, eventuelle mangler ved samværsforelderens kommunikasjon og oppfølging, mangler ved økonomiske forpliktelser som bidrag og skiftespørsmål og forklaringer om uheldige episoder som vold, utroskap, kriminelle forhold, rusproblemer mv. under foreldrenes samliv. Samværsforelderen går gjennom slik involvering fra å være en trygghetsperson for barna, til å fremstilles som en utrygghet for barna og bostedsforelderen.
Involveringen av barna i voksenkonflikten i kombinasjon med bebreidelser og skyldfordeling, medfører ofte at barna føler at de må velge side i en krise. Barna vil kunne føle at samværsnekt er fortjent og nødvendig basert på de slemme tingene som samværsforelderen har gjort mot bostedsforelderen mv.
I noen saker foreligger tegn på at barn kan være instruert til å si og mene bestemte ting om samvær. Barns uvilje mot samvær trenger likevel ikke nødvendigvis å være instruert. Samværsvegring vil kunne oppstå intuitivt hos barnet, dersom barna ubevisst merker bostedsforelderens reaksjoner på den andre forelderen. Eksempelvis sinne, gråt eller tydelig tristhet i gitte kontekster vil kunne gi barna forståelsen av at samværsforelderen er årsak til bostedsforelderens personlige krise, og at samvær mellom barn og samværsforelderen gjør det enda vanskeligere for bostedsforelderen. Barn er vare for stemninger og kroppsspråk, og kan dermed avvise samvær, ut fra sin forståelse av hvem som har behov for støtte og som indirekte ber om støtte, etter å ha fått presentert et bilde av hvem som er snill og slem.
I NOU 1998:17 skrevet av psykolog Terje Galtung er mekanismene rundt involvering og trøst av foreldrene beskrevet slik:
«Det er ulike måter barn kan bli trukket inn som «part» i foreldrenes konflikter. Mange barn engasjerer seg når de opplever at den ene eller begge foreldre trenger bistand. Andre barn blir trukket aktivt inn av foreldrene selv. Barn kan allerede i 1-2 årsalderen svare på foreldres fortvilelse (Zahn-Waxler et al, 1979). De kan trøste, intervenere, søke å avlede stridende foreldre, eller på annen måte engasjere seg i foreldrenes konflikter (Cummings et al, 1981). Jo mer følelsesmessig truet barnet opplever situasjonen å være, desto mer har det tendens til å intervenere i foreldrenes stridigheter (Emery, 1989).
Slik hjelp fra barn i vanskelige tider for foreldrene, kan overfladisk oppfattes som positivt, og den enkelte forelder vil selv kunne føle tilfredshet med slik støtte. Men barn kan påta seg for mye ansvar, mer enn de tåler, noe som kan medføre senere fungeringsproblemer hos barnet (Main, Kaplan og Cassidy, 1985; Wallerstein og Blakeslee, 1989»
En vanlig måte å påvirke barnet på til å få uvilje mot samvær er at bostedsforelderen hele tiden bekymrer seg for hva som skjer med barnet når det er hos den andre, og stadig skal ha kontroll på hva som skjer hos den andre. Typisk er også at bostedsforelderen uttrykker et enormt savn og tristhet når barnet er borte på korte samvær mv. En rettssak mellom foreldrene medfører normalt at konfliktene mellom foreldrene forsterkes, og uvilje mot samvær kan ofte økes hos barna som følge av rettssak, dersom barna involveres i at det er reist søksmål. Barnevernstjenesten involveres også relativt ofte i saker med sterk lojalitetskonflikt, og barnevernets involvering vil som oftest sterkt bidra til økning av både konfliktnivå og involvering av barna.
Dersom barnas ønsker kun kommer til uttrykk gjennom bostedsforelderens opplysninger, bør man være varsom på om det som formidles gjennom bostedsforelderen er barnets egentlige mening i en foreldrekonflikt. Man kan faktisk oppleve at barn til bostedsforelderen sier at de ikke vil ha samvær, mens de til en kontaktlærer, sakkyndig eller andre utenforstående kan gi uttrykk for at de godt kunne tenke seg litt samvær. Barn i lojalitetsskvis vil ofte uttrykke seg tydeligere om samværsvegring i samtaler med bostedsforelderen, men kan likevel ha en ambivalens som kommer til uttrykk dersom de riktige spørsmålene stilles av andre mennesker. Bostedsforelderen vil også ofte kunne fortolke barnet feil, eksempelvis at vondt i magen skyldes at barnet ikke vil på samvær, mens det egentlig kan være bostedsforelderens reaksjoner på samværet som er årsaken til «vondten».
Likevel forekommer i flere saker at barnas motstand mot samvær overfor samværsforelderen er markert også i samtaler med sakkyndig og dommer, der bostedsforelderen ikke er til stede. I svært mange saker følges også barnas mening, selv om eventuell vegring mot samvær åpenbart skyldes foreldrekonflikten og lojalitetskonflikt.
I enkelte saker kan motviljen mot samværsforelderen etter negativ indirekte påvirkning over lang tid av ekstrem art (typisk involvering av barnet i beskyldninger om vold og overgrep mv.), bli så innvevd hos barnet at lojalitetskonflikten utvikler seg til noe som amerikanske psykologer kaller foreldrefiendlighetssyndrom (Parent Alienation Syndrome). Foreldrefiendlighetssyndrom er en diagnose som er omstridt blant fagfolk i Norge. Begrepet nevnes likevel for å illustrere at det finnes sakstyper der avvisningen av samværsforelderen blir så total at lojalitetskonflikten i praksis opphører, hvor det i stedet dannes et fiendebilde av samværsforelderen som gir grunnlag for stor frykt hos barnet. I slike ekstreme saker har påvirkningen så inngripende karakter at det nærmest kan karakteriseres som hjernevask.
Barnets lojalitet styres av ubalanse mellom foreldrene og tilknytningen.
En tydelig avvisning av kontakt med den ene forelderen er normalt avhengige av fire forhold: høyt konfliktnivå, involvering av barna i foreldrekonflikten, ressursmessig ubalanse mellom foreldrene og ulik tiknytning. I tillegg vil også personlighetsforstyrrelse kunne være en viktig årsak, som vi kommer til nedenfor.
Høy foreldrekonflikt og involvering i denne har vi diskutert ovenfor, slik at vi her skal se på de to andre forholdene ressursmessig ubalanse mellom foreldrene og ulik tiknytning, som er vanlige å finne igjen i saker med lojalitetskonflikt.
Når lojalitetskonflikt fører til samværsvegring er det normalt en ubalanse mellom foreldrene rent økonomisk, ressursmessig, helsemessig eller psykisk mv. Barna vil i høykonfliktsaker gjerne vise lojalitet til den svake forelder ut fra en forståelse av at den sterke forelder vil klare seg uansett ved avvisning, mens den svake ikke vil klare seg ved nøytralitet. Barnet vil dermed i sine vurderinger ubevisst kjenne på at den «svake» forelderen ikke vil klare seg godt dersom barnet er nøytralt.
Barna vil i slike situasjoner ofre egen lykke, tilførsel av ressurser fra den avviste forelder, støtte, kjærlighet og kunnskap, ut fra forståelsen av at et slikt personlig offer er nødvendig for å støtte opp om den andre forelderens krise. Det er derfor viktig å huske på at barna er uten skyld eller ansvar, når de velger side. Barnas valg blir fremtvunget av familiekrisen, konfliktnivået og involveringen av barna, hvilket begge de voksne må ta ansvar for.
Det er derfor vanlig at barna vil vise lojalitet til den som forlates i forholdet, og som står igjen med lite nettverk, dårlig økonomi og generelt lite ressurser. Hvis da den svake forelder er alene (dvs. kun har barna), mens den andre forelderen kanskje har en flott jobb og ny kjæreste, vil forskjellen i nettverk og ressurser være sterkt medvirkende til at barna viser lojalitet til en svakere stilt forelder som er alene og kun har barna. Det er mer sjeldent at det oppstår dype lojalitetskonflikter, når begge foreldre har like ressurser og nettverk og klarer seg bra etter et brudd. Unntakene her vil kunne være ved personlighetsforstyrrelser som nevnt nedenfor, og muligens ved svært svak tilknytning til den ene.
Barna vil også lettere utvise lojalitet til en forelder som har lidd overlast ved samlivsbruddet som for eksempel utroskap, vold og liknende. Ofte forsterkes dynamikken ved at den som mottar støtte og lojalitet i personlig krise omfavner tilliten, og bekrefter og verdsetter atferden hos barnet om å avvise den andre forelderen.
En «oss mot dem-mentalitet» er svært vanlig, der samværsforelderen står på utsiden og oppfattes som å ødelegge for familien ved å prøve å få i gang samvær, og den svake forelderens muligheter til å få ro og bygge seg opp igjen, ofte etter å ha investert store deler av voksenlivet i forholdet. «Kan du ikke bare la oss være i fred?», eller «Kan du ikke forstå at vi ikke vil?», er ikke uvanlig for barna å si til den avviste forelderen.
For det andre vil det i saker med lojalitetskonflikt normalt være slik at lojaliteten reflekterer tilknytningen mellom foreldre og barn, slik at barna velger å være lojale overfor den som de er sterkest knyttet til. Tilknytningen er gjerne sterkest til den som har vært mest sammen med barna i oppveksten. Selv om tilknytning er dynamisk og kan endres over tid, vil den grunnleggende tilknytningen mellom foreldre og barn dannes i de første fire leveårene, slik at en forelder som har vært betydelig mer til stede for barna de første leveårene normalt vil foretrekkes. Man bruker gjerne betegnelsen den primære omsorgsgiver om den som har vært mest involvert i omsorgen for barna de første årene. En typisk konstellasjon er at far har arbeidet mye under samlivet og forsørget familien – gjerne i etableringsfasen da barna var små, mens mor har vært mye hjemme og passet barna mv. Man ser da gjerne at barna velger mor både på grunn av tilknytningen fra de første årene, og at mor ressursmessig står svakere enn far etter å ha vært hjemmeværende mye av yrkeskarrieren.
Begge disse hensynene virker om hverandre og forsterker hverandre, slik at en stor personlig krise hos en av foreldrene kan virke inn og skape lojalitetspress og avvisning av den andre, selv om tilknytningen er god til begge foreldre.
Lojalitetskonflikt på grunn av personlighetsforstyrrelse
Noen ganger vil lojalitetskonflikt også kunne skapes, selv om begge foreldre ressursmessig er sterke, og ingen har lidd overlast ved samlivsbruddet på grunn av utroskap, vold og liknende. Voksenkonflikten har da ofte sin årsak i at en av foreldrene (eller begge) har en personlighetsforstyrrelse, som oftest av narsissistisk art. Konflikten skyldes da normalt at den forelder som er konfliktdriver har en narsissistisk personlighet (som ofte er dannet i vedkommendes barndom) eller psykisk ustabilitet. Konflikten oppstår da som følge av narsissistens behov for å kontrollere den andre forelderen, og/eller for å gjengjelde det som oppfattes som et svik. Barna blir typisk da brukt for å kontrollere den andre og utøve makt. Konfliktene vil typisk dreie seg om at barna ikke har det bra hos den andre forelderen, at den andre forelderen ikke følger opp barna eller prioriterer barna mv.
Vanlige tegn i slike saker er at mindre problemer hos barna overdrives til å bli store problemer. Helseproblemer eller atferdsproblemer hos barna blåses opp, der narsissisten gjerne involverer helsepersonell, offentlige instanser og andre spesialister i utredning av barna. Narsissistens kunnskap om barnas problemer og følgelig medisinske eller pedagogiske behov mv. brukes da til å styre den andres atferd, eller til å innskrenke samvær dersom ikke instruksjoner følges. Barnevernet involveres ofte i slike også.
I saker der konfliktdriveren har en narsissistisk personlighet eller det foreligger alvorlig psykisk sykdom, merker barna ubevisst at det ikke er noe annet som nytter enn å resignere og vise lojalitet gjennom å avvise den andre forelderen, slik som den konfliktdrivende forelderen ønsker. Barn kan i slike situasjoner velge bort en forelder, for å få fred og rett og slett, dersom det er bostedsforelderen som er konfliktdriver. Barna resignerer som oftest når bostedsforelderen er den som har personlighetsforstyrrelse, men det forekommer også at barn kan resignere i forhold til samværsforelderen, fordi barna vet at det er eneste måten å få fred på.
Slike konfliktdrivere er ofte svært flinke til å manipulere, virke overbevisende og uttale seg godt. Her vil våre andre artikler på siden om psykopati og narsissisme kunne gi gode råd om hvordan man håndterer en slik motparten i en rettssak.
Vi i Oslo Advokat RUV håper at denne artikkelen har gitt deg et innblikk i noen av mekanismene bak lojaltetskonflikt og samværsvegring, og vi gir i en annen artikkel på siden her forslag til løsninger, tips og tegn på lojalitetskonflikt mv.