Av advokat Anders Flatabø (Oslo Advokat, Advokat Oslo)

En viktig faktor for spørsmålet om hvem som skal få fast bosted i barnefordelingssaker er tilknytningen mellom barn og foreldre. Tilknytning er derfor et av de momentene den psykologisk oppnevnte sakkyndige utreder under barnets beste-vurderingen, jf. barneloven § 48.

Vi i Oslo Advokat RUV AS synes det er viktig at advokater og parter er kjent med hva som ligger i tilknytningsbegrepet, og hvordan utfallet av en barnefordelingssak kan avgjøres ut fra barnets tilknytning til omsorgspersonene – dersom barnet har en sterkere tilknytning til en av foreldrene.

Hva er tilknytning?

Det er ulike måter å definere tilknytning på. Den folkelige forklaringen er tryggheten de følelsesmessige båndene mellom barn og omsorgspersoner skaper hos barnet gjennom omsorg. Den sakkyndige vil i barnefordelingssaker måle om de emosjonelle båndene mellom omsorgspersonen og barn er sterk/svak og trygg/utrygg.

Psykologer har definert tilknytning som et biologisk motivasjonssystem, der barnet lærer å kjenne igjen og respondere på personer som gir barnet omsorg. Når barnet er et hjelpesløst spedbarn, vil barnets liv være avhengig av at barnet knytter seg til den som mater og steller barnet. Denne mekanismen om hvordan barnet knytter seg til den som gir omsorg, er nærmere beskrevet i NOU 2012:5 – «Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet» forfattet av Hanne Cecilie Braarud, Dr.psychol. og forsker– (NOU-2012-5-1) pkt. 1.2.1:

«Allerede ved unnfangelsen befinner barn seg i en relasjon til et annet individ som yter fysiologisk og psykologiske næring for barnets vekst (Sameroff, 2004). Etter fødsel og langt inn i barneårene så støtter omsorgsgiver barnet med fysiologisk, atferdsmessig og emosjonell regulering, gjennom såkalt samregulering. I begynnelsen er spedbarn helt avhengig av omsorgsgivers regulering av kritiske atferdsmessige- og fysiologiske funksjoner (Gunnar Donzella, 2002), men det er gjennom samregulering at barn gradvis utvikler selv-regulerende ferdigheter og strategier som er nødvendig for å mestre utviklingsmessige utfordringer (Tronick, 1989).

For de fleste er omsorgsatferd noe som kommer intuitivt og naturlig når de blir foreldre. Begrepet «god- nok omsorgsatferd» favner om hvordan omsorgspersoner har en sensitiv oppmerksomhet mot barnets uttrykk for ubehag, frykt, sult og tretthet, for så å støtte barnet tilbake til en regulert tilstand (Cozolino, 2009). Omsorgsgiver hjelper barnet til å roe seg ned og falle i søvn, de trøster når barnet gråter. Små barn kan ikke overleve uten regulerende omsorgsatferd. Selv om små barn er 100 % avhengig av foreldrenes omsorg, så har spedbarn også en medfødt sosial kapasitet for å relatere seg til andre individer (Trevarthen, 2001). Dette betyr at «god- nok omsorgsatferd» også involverer at omsorgsgiver er i stand til å tone seg i positive samspill med spedbarnet. Slike gjensidige følelsesladede utvekslinger gir mulighet for å dele relasjonelle øyeblikk hvor barnet og omsorgsgiver også inngår i samme biologiske rytme (Feldman, 2007)».

Det var den britiske psykiateren John Bowlby som først lanserte den såkalte tilknytningsteorien, der han oppdaget at barn som hadde vært sammen med mødrene sine under bombingen av London under annen verdenskrig, klarte seg bedre psykisk senere i livet enn de som ble sendt vekk til slektninger på landet. Bowlby konkuderte da med at bruddet ved å være borte fra omsorgspersonen var mer traumatisk enn å oppleve bombingen av London.

På 60 – og 70-tallet videreutviklet den amerikanske psykologen Mary Ainsworth tilknytningsteorien, og laget en test «The strange situation», for å måle barnets tilknytning til foreldrene. I testen var det den gangen mor som ble brukt som eksempel. Testen går ut på at barnet er sammen med moren i et rom med leker, der en fremmed kommer inn. Forelderen snakker med den fremmede. Moren sniker seg deretter ut av rommet, slik at barnet er alene med den fremmede som begynner å snakke med barnet.  Så kommer moren tilbake, trøster barnet, for så å gå igjen. Etter hvert forlater også den fremmede rommet, for så å komme tilbake igjen for å begynne å snakke med barnet på nytt. Til slutt kommer moren tilbake igjen.

Det psykologen spesielt vil være interessert i denne situasjonen for å måle tilknytningen, er hvor mye barnet utforsker rommet på egen hånd, og hvordan barnet reagerer på at moren kommer tilbake igjen i rommet.  

Trygg og utrygg tilknytning

Trygg tilknytning gir barnet med alderen trygghet til å håndtere, ukjente, truende eller farlige omstendigheter som individ. Videre bidrar også tilknytningen til å lære, utforske og teste grenser, som en følge av opplevd trygghet og sikkerhet hos barnet fra omsorgspersonen. Trygg tilknytning virker dermed på to måter ved at barnet har en trygg base/havn hos omsorgspersonen, men også ved at barnet blir trygg nok til å ville ønske å forlate tryggheten rundt omsorgspersonen, og utforske omverdenen og teste grenser. Hvordan tilknytning er styrende for barnets utvikling, utforskning og utfoldelse er nærmere beskrevet i: NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet pkt. 3.1.7:

«Tilknytning er primært en regulering av forholdet mellom barnets medfødte forskertrang og eksplorering på den ene side, og behovet for trygghet og beskyttelse på den annen. Det innebærer at barnet søker fysisk nærhet til utvalgte voksne. Utviklingspsykologene er ganske sikre på at den universelle debuten av tilknytningssystemet i god tid før barnet begynner å gå, har sammenheng med nettopp det. Barnet skal bære med seg sin egen trygghetsalarm som sikrer nærhet til beskyttende voksne. Barnet knytter seg til flere personer som er tilgjengelige i familien og det nære nettverket. Tilknytningssystemet er en finstilt biologisk plan der barnet skaper sitt eget hierarki av foretrukne tilknytningspersoner. I tillegg til overlevelse er tilknytningssystemets andre og sentrale rolle å sikre barnets vekst og utvikling gjennom positiv interaksjon i nære relasjoner.»

God tilknytning vil forutsette at barnet ikke samtidig er skremt av omsorgspersonenes atferd eller opplever å bli sviktet på annen måte, slik at barnet ønsker å unnvike omsorgspersonen i noen situasjoner. Utrygg tilknytning til foreldrene vises ofte ved at barnet er altfor klengete overfor fremmede, eller for avvisende og trekker seg unna forelderen (likegyldig). Andre eksempler er at barnet er for pleasende, søker å klare omsorgsoppgaver selv (parentifisert) og forsøker å oppnå fremmedes gunst, eller helt motsatt at barnet er uinteressert i andre.  Det er alltid vanskelig å fastslå hva er klenging, hva er avvisning og hva er innenfor normal atferd?

Barnets reaksjoner på Mary Ainsworth sin test «The strange situation» kan fortelle om barnet har en trygg tilknytning til forelderen, eller en utrygg tilknytning, der det foreligger forskjellige former for utrygg tilknytning i form av ambivalent, unnvikende og desorganisert tilknytningsstil.

Et sunt og friskt barn med trygg tilknytningsstil vil være glad for å se forelderen igjen i «The strange situation», og vil la seg trøste av forelderen og gjerne oppsøke trøst. Barnet vil også utforske rommet noe på egen hånd når forelderen er borte, men normalt mer når forelderen er til stede. Barn med trygg tilknytningsstil vil kunne reagere på at forelderen blir borte, men vil trygges når forelderen kommer tilbake igjen. Det er antatt at 60% av alle barn har en trygg tilknytningsstil.

De resterende 40% av alle barn viser tegn på en utrygg tilknytningsstil, der det er tre ulike tilknytningsstiler som beskriver en utrygg tilknytning.

• Unnvikende (Bryr seg ikke om at forelderen går ut, og viser ikke noe spesielt mer interesse for forelderen enn den fremmede ved dennes retur. Trekker seg unna og avviser forelderen ved dennes retur. Likegyldig til hva som skjer, og utforsker ikke rommet mye på egen hånd)
• Ambivalent (Vil reagere kraftig når forelderen forlater rommet, men vil ved forelderens retur i rommet være sint for å ha blitt forlatt, og ønske både å søke nærhet og avvise forelderen samtidig. Viser at de er såret. Vil ofte være på vakt overfor den fremmede. Utforsker lite på egen hånd. Er ofte nervøse barn)
• Desorganisert (Vil vise tegn med på både unnvikende og ambivalent stil, men vil være tydelig preget av forvirring og angst. Vet ikke helt hva de skal gjøre i situasjonen. Vil reagere med krenkelse eller kraftige reaksjoner på liten svikt. Barn som det er vanskelig å vise omsorg for).

Av den grunn vil psykologer under observasjoner av foreldre og barn ofte se på hvor kontaktsøkende barnet er overfor den sakkyndige og andre fremmede, hvor mye barnet klenger seg til foreldrene, hvor mye barnet ser på og søker seg til foreldrene, hvordan barnet takler endringer av situasjonen som avbrudd av lek mv.  All atferd som interesse for fremmede, klenging, avvisning og opponering mv. vil kunne være innenfor normalen og være uttrykk for en trygg tilknytning, så lenge trekket ikke blir for dominerende, intenst eller markant. Det er således en slags gyllen middelvei som gjelder i barnefordelingssaker, der barnet både kan vise skepsis og tillit til den sakkyndige eller forelderen, så lenge atferden ikke blir for dominerende.

Barn med desorganisert tilknytning vil normalt være i risiko for skjevutvikling, og man vil ofte anta at slike barn er utsatt for emosjonell omsorgssvikt og annen omsorgssvikt. Kun 3-4 % av alle barn viser tegn på desorganisert tilknytningsstil. 

Hvordan påvirker tilknytningen vurderingen av fast bosted?

Tilknytningen dannes primært i årene 0-4 år sammen med store deler av barnets personlighet (utover det genetiske). Likevel er det viktig å understreke at tilknytningen også er dynamisk. Relasjoner kan styrkes og svekkes ut fra innsats og kvalitet i relasjonen livet ut.

I tilknytningsteorien er et av hovedtrekkene at kvaliteten på tidlig tilknytning påvirker barnets emosjonelle og sosiale utvikling i tillegg til fremtidig relasjonsdannelse og psykisk helse. Tidlig tilknytning kan i barnefordelingssaker gi preferanse for den forelder som barnet har hatt sterkest relasjoner til i tidlig fase.

Tilknytning som dannes i alderen 0-4 år mellom barn og den som utøver omsorgsoppgavene mest overfor barna i disse årene, fører gjerne til at barn bærer med seg tilknytningen fra tidlig tilknytning videre i livet. Det er vanlig å kalle den av foreldrene som utøver det meste av omsorgsoppgavene, for den primære omsorgsgiver i barnefordelingssaker. Ainsworth kalte denne personen den primære tilknytningspersonen.

Tilknytningen gir gjerne en preferanse for en av foreldrene også senere i barnets liv, som også kan få betydning når barnet er for lite til å si sin egen mening i saken. Typisk vil ofte barn som ammer foretrekkes å bli hos mor de første leveår (med mindre andre hensyn klart tilsier noe annet), fordi barnet et sterkt tilknyttet mor i tidlig alder. Morspresumsjonen ble opphevet ved vedtakelsen av barneloven i 1981. Barneloven har også klarlagt at far og mor er likestilte som foreldre. Imidlertid vil praksis rundt tilknytningen mellom barn og typisk en hjemmeværende mor kunne gjøre det vanskelig for far å få omsorgen eller mye samvær, før barnet er en del større. Unntak kan likevel tenkes også for små barn, der det er stor forskjell i foreldrenes omsorgskompetanse. Det er i den forbindelse sagt i forarbeidene til barneloven at det skal legges betydelig vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med barnet og hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet ved små barn frem til skolealder, jf. Innst.O.nr.30 (1980-1981) s. 14. ( Advokat Oslo )

Tilknytningen er likevel dynamisk gjennom at eksempelvis en far som ikke har deltatt så mye i omsorgsoppgavene de første årene på grunn av jobb mv., kan ha fått en sterkere tilknytning til barnet, når barnet har blitt eldre.  Hensynet til tidlig tilknytning blir derfor mindre viktig jo eldre barna blir, og tilknytningen kan senere endres til å bli sterkere til den andre forelderen, eller at foreldrene blir ganske likestilte. Likevel er tidlig tilknytning til den primære omsorgsgiver svært viktig i saker med barn under 3-4 år, hvilket innebærer at den primære omsorgsgiver ofte får omsorgen i saker med barn under 3 år.

Tilknytning er viktig også i saker om samvær, men vektlegges aller mest i vurderingen av hvem som skal få fast bosted. Ved samvær er det anerkjent som en egenverdi å kjenne biologisk opphav. Tiden med barnet kan også være mer begrenset hos samværsforelderen, slik at samvær også kan aksepteres der barnet har en svak tilknytning til samværsforelderen. Noen ganger kan også en viss utrygg tilknytning mellom barnet og samværsforelderen også aksepteres.

Tilknytning mellom foreldre og barn er ikke alltid avgjørende for saken, men vil ofte få betydning, når foreldrene ellers står relativt likt.  Tilknytning vil også være viktig jo yngre barnet er, siden barnets mening ofte vil reflektere tilknytningen når barnet er 7 år eller eldre og gammelt nok til å høres, jf. barneloven § 31 annet ledd.

Noen psykologer snakker i stedet for “tilknytning” om “preferanser” for en av foreldrene, altså at barnet er mer likt eller slapper mer av sammen med én av foreldrene. Man kan snakke om preferanser, når barnet ikke skal gi uttrykk for egen mening på grunn av alder mv. eller barnet selv ikke vil si noe om hvor barnet vil bo. Diskusjoner om preferanse kan være uttrykk for tilknytning, men preferanse kan også være en måte å beskrive genetisk likhet, personlighet og andre ting som oppdragerstil mv., som gjør at barnet antas å ville trives mer hos en av foreldrene. Det blir da naturlig å snakke om preferanser eller inklinasjoner – altså hvilken av foreldrene barnet foretrekker å være mest hos. Uansett må det sies at det ved preferanser av en av foreldrene normalt vil ligge en trygg og sterk tilknytning til grunn for at barnet foretrekker en av foreldrene – hvis barnet må velge.

Tilknytning får som nevnt størst betydning i barnefordelingssaker, når barna er små. Har begge foreldrene deltatt relativt likt under samlivet, og har eventuell skjevhet i omsorgsoppgavene jevnet seg ut i løpet av årene, vil tilknytning heller ikke være avgjørende for utfallet. Uansett vil tilknytning være et av flere momenter i vurderingen under barnets beste-vurderingen etter barneloven § 48, som skal vurderes opp mot emosjonell, materiell, kognitiv og sosial omsorgsevne, hensynet til samlet foreldrekontakt, foreldresamarbeidet, status quo, nettverk, foreldrenes partnere, nærhet til skole/barnehage mv.

Vi i Oslo Advokat RUV AS håper at du har fått bedre forståelse av begrepet tilknytning, og hvordan tilknytningen har betydning for utfallet av barnefordelingssaker. Du kan også lese mer om foreldretilknytning i vår artikkel her.