Av advokat Anders Flatabø

Vi forteller deg i denne artikkelen litt om hva som skjer under og mellom de saksforberedende møtene i barnefordelingssaker, og litt om hvorfor møtene har den formen de har og anses som nødvendige.

I dag behandles barnefordelingssaker etter den såkalte konflikt- og forsoningsmodellen, som er en meklingsmodell basert på saksforberedende møter i retten, der partene i samråd med en rettsoppnevnt psykologisk sakkyndig og dommeren skal forstå barnas behov for samlet foreldrekontakt og fravær av konflikt, og komme til praktikable ordninger gjennom utprøving av midlertidige avtaler.

Utprøving av midlertidige avtaler vil også gi retten informasjon om saken underveis, og skal medføre at bekymringer eller tvistepunkter avklares eller reduseres etter evaluering av avtalene og observasjoner fra den sakkyndige. Hovedtanken er at en avtalebasert løsning mellom foreldrene vil være til barnas beste, der målet er at hovedforhandling om mulig kan unngås.

Prosessen i en barnefordelingsak må være til barnas beste

Prinsippet om barnets beste gjelder også saksbehandlingen, der konflikt- og forsoningsmodellen er antatt å være den prosessform som best ivaretar barnas beste mens saken pågår, og som også gir størst mulighet for forlik. I innledningen til Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister sies følgende om barnets beste-hensynet i saksbehandlingen for domstolene, og viktigheten av at barnefordelingssaker er godt opplyst:

«Gjennom blant annet FNs barnekonvensjon, og ved vedtakelsen av Grunnlovens § 104 har Norge forpliktet seg til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i foreldretvister. Dette gjelder også for saksbehandlingen, og i forhold til at barnet skal informeres og høres på en god måte før det tas beslutninger eller inngås rettsforlik. Saker etter barneloven er ikke undergitt partenes frie rådighet. Retten har derfor ansvar for at saken er forsvarlig opplyst, jf. tvisteloven § 11-4, om nødvendig ved at retten krever andre og flere bevis, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd, og for at resultatet er til barnets beste. Dette gjelder også dersom saken avsluttes ved rettsforlik, jf. tvisteloven § 19-11 tredje ledd».

Siden saken ved manglende enighet kan overføres til hovedforhandling og dom etter barneloven § 61 nr. 3, og siden det under de saksforberedende møtene kan avsies midlertidig avgjørelse på begjæring av en av partene, vil normalt partene på grunn av tapsrisikoen ta til seg en god del av de signaler og forslag som fremsettes av dommer og psykologisk sakkyndig i de saksforberedende møtene på en helt annen måte enn ved vanlig foreldremekling ved familievernkontorene.

Det fremheves også som skjerpende at rammene rundt meklingen er lik en rettssak, der samtalene foregår i rettssalen med advokater, psykolog og dommere til stede. Ofte vil samme dommer og sakkyndig være til stede under hovedforhandling om de ikke anser seg selv som inhabile etter meklingen, eller fratrår av kapasitetshensyn.

I saksforberedende møte nummer to eller tre hvor psykologisk sakkyndig har snakket med partene, barna (dersom de skal høres i saken), skole/barnehage, barnevern og eventuelt komparenter mv., vil det også kunne bevege partene at de må forholde seg til råd, veiledning og ikke minst realitetsorientering fra en fagperson som har sett saken fra barnas perspektiv på en helt annen måte enn ved familievernkontoret – der det i større grad er sparring mellom partene om den andres atferd og foreldreegenskaper.

Veiledning og råd med forsøk på realitetsorientering fra den sakkyndige, kan sammen med trusselen om en hovedforhandling eller midlertidig avgjørelse (med den omkostningsrisiko og mulighet for større nedside som en dom eller kjennelse kan representere), medføre at det er god sjanse for at saken forlikes før hovedforhandling. Prosessen med fokus på reduksjon av foreldrekonflikten bidrar til at cirka 80 prosent av sakene der konflikt- og forsoningsmodellen blir brukt, ender med forlik før hovedforhandling.

Hva er konflikt- og forsoningsmodellen?

Fokus på konfliktløsning og utprøving av midlertidige løsninger kom allerede på plass med nye saksbehandlingsregler i Ot.prp.nr.29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven mv., der en psykologisk sakkyndig og dommeren i en meklingsorientert rolle under saksforberedelsen, skulle bidra til demping av konflikt, mekling mellom partene og utprøving av forsøksordninger med tanke på langsiktige løsninger mv.

Det ble da lovfestet at den sakkyndige også under saksforberedelsen skulle ” gi partene råd om hvordan de best kan få avtalen til å fungere, og veilede og følge opp partene for om mulig å få til et bedre samarbeidsklima mellom dem», jf. Ot.prp.nr.29 (2002-2003) side 88.

I 2004 utviklet psykolog Knut Rønbeck sammen med psykolog Arne Bjerring-Hansen, tingrettsdommerne Tore Hagen, Steinar Halvorsen og Helge Ståland og sorenskriver Jan Erik Aarsland Olsson, disse prinsippene videre til den såkalte konflikt- og forsoningsmodellen i et prøveprosjekt ved Indre Follo tingrett. Prøveprosjektet førte videre til en utvikling av saksbehandlingsreglene i barnefordelingssaker først ved veilederen Q-15/2004, og siden ved den gjeldende Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister, som oppdateres jevnlig.

I evalueringen av forsøksprosjektet “Fra konflikt til forsoning” uttales at meklingsmodellen søker å vri sakens fokus fra et rettighetsperspektiv (“jeg har like stor rett til barnet som du”) og fra et konkurranseperspektiv (“jeg er bedre enn deg, jeg har mer å tilby/du er dårligere enn meg, har mindre å tilby”), til et problemfokusert perspektiv “hvordan skal vi få dette til sammen“”.

Konflikt- og forsoningsmodellen innebærer dermed at partene i de saksforberedende møtene skal etablere felles mål om å løse problemene sammen i stedet for å konkurrere om “barnets tid og grad av involvering i deres liv“. I den forbindelse vil samarbeidsklimaet i rettsmøtet søkes bedret gjennom å begrense fokus på feil ved den andres omsorgs- eller samværskompetanse. Partene vil i stedet oppfordres til å fokusere på hva partene kan bli enige om på kort sikt, barnas behov for begge foreldre og behov for å holdes utenfor foreldrekonflikten, samt hvordan foreldresamarbeidet kan bli bedre/enklere. Nedsiden, uforutsigbarheten og omkostningsrisikoen ved en dom eller kjennelse vil også fremholdes, og holdes opp mot verdien av å bli enige og ha kontroll over ordningen.  Partene vil foreholdes det utgangspunkt at de har som felles interesse at foreldrekonflikten kan dempes og bli mindre merkbar for barna. I de saksforberedende møtene vil dommer og sakkyndig derfor tydelig fremheve viktigheten av at partene «ser fremover» og bilegger foreldrekonflikten av hensyn til barna og foreldresamarbeidet, og anerkjenner hverandres bidrag til konflikten, så vel som de positive sidene ved den andre og relasjonen til barna.

Saken skal også opplyses i de saksforberedende møtene. Så partene får naturligvis anledning til å gi noe uttrykk for sine bekymringer for den andres foreldreegenskaper i møtene, men både parter og advokater vil oppfordres til å holde konfliktnivået nede under møtene under henvisning til at formålet med de saksforberedende møtene er å forstå hverandres og barnas behov med mål om å komme til løsninger mv. Går advokaten for langt i «prosedering» av saken eller blir for pågående i spørsmålene til motparten, vil ofte dommeren minne vennlig om at man ikke er i hovedforhandling.

Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister ber dommerne i det første saksforberedende møtet å nevne blant annet at

«Barneloven legger opp til at retten skal forsøke mekling mellom partene. Mange fordeler med å komme til enighet. Foreldrekonflikter har negativ innvirkning på barna. Muligheten for prøveordninger med bistand fra sakkyndig.  Alternativ til dom- konfliktdempende og mulighet for tilpassede/fleksible løsninger».

Psykolog Knut Rønbeck forklarer i artikkelen «Fra konflikt til forsoning» (Psykologtidsskriftet 2004) følgende om bakgrunnen for at man skal fokusere minst mulig på foreldrekonflikten:

«Rettsprosessen blir som regel preget av gjensidige beskyldninger og negativ kritikk. Også vitneførselen har samme siktemål; fremheve positive sider ved egen part og peke på motpartens dårlige. I en sak hvor siktemålet er å overbevise dommeren om å fatte en bestemt avgjørelse, vil nødvendigvis prosessen innrettes som en form for konkurranse hvor positive og negative sider ved foreldrene veies og måles».

Videre skriver psykolog Rønbeck følgende om målet med prosessen under konflikt- og forsoningsmodellen:

«I prosjektet «Konflikt og forsoning» er prosessens mål i utgangspunktet ikke å fremføre argumenter for en dom i en bestemt retning. Hensikten er å utrede muligheter for samarbeid og løsninger som foreldrene kan bli enige om. Først når det eventuelt viser seg at omforente løsninger ikke er mulige, skal argumentene for en dom i den ene eller andre retningen oppsummeres».

Hvordan fungerer konflikt- og forsoningsmodellen i de saksforberedende møtene?

I barneloven § 61 nr. 1 står det følgende om de saksforberedende møtene:

«Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det.​ Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta.​ Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg».

Videre står det i barneloven § 61 nr. 7 følgende om de midlertidige avtalene som skal søkes inngått under de saksforberedende møtene:

«Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida».

Konflikt- og forsoningsmodellen legger i praksis opp til at partene i ett eller flere saksforberedende møter skal prøve å bli enige om midlertidige samværs- og omsorgsløsninger gjennom opptrappinger og utprøvinger, der erfaringene i perioden mellom rettsmøtene skal brukes til å trygge den andre og tilvenne partene til en langsiktig løsning etter en økt forståelse av situasjonen og barnas behov – eller i det minste som erfaringsgrunnlag til opplysning av saken, jf. barneloven § 61 nr. 1 og nr. 7.

I Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister sies det under pkt. 3:

«Første prøveperiode har normalt en varighet på 2-4 måneder, men dette må tilpasses barnets behov / partenes situasjon / hva som skal skje i prøveperioden/om bistand fra familievernkontoret eller andre fordrer mer tid til oppstart og gjennomføring».

I saksforberedende møte nummer to (dersom partene fortsetter prosessen etter barneloven § 61 nr. 1), er det derfor ofte fokus på de positive sidene ved en avtalt ordning eller en avsagt kjennelse, for å bidra til aksept for best mulig samlet foreldrekontakt i den grad ikke ordningen vanskeliggjør et foreldresamarbeid eller påvirker barna negativt i stor grad.

I saker med rus vil man ofte avtale frivillig rustesting, og i saker med bekymring for den andres samværskompetanse vil man eksempelvis se på mulighetene for å gjennomføre hjelpetiltak som sinnemestring, COS-kurs, Fortsatt foreldre mv. for å trygge den andre forelderen og evaluere tiltakene. Ved spørsmål om den ene forelderens samværskompetanse vil man også forsøke opptrappinger av samværet, der man vil forsøke å trygge den bekymrede part gjennom positive evalueringer underveis.

I Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister uttales under pkt. 4 følgende om evalueringene:

«Det er viktig å få fram eventuelle positive erfaringer / progresjon i saken som det kan bygges videre på».

De saksforberedende møtene har derfor fokus på å skape midlertidig enighet, forsoning, tilvenning og aksept hos partene av en avtale eller rettslig avgjørelse, hvilket oppfattes å være sentralt for at løsningen i saken vil kunne fungere langsiktig og være til barnas beste.

Den sakkyndiges rolle under de saksforberedende møtene

Tingrettene pleier som regel allerede til det første saksforberedende møtet å oppnevne en sakkyndig psykolog som skal bistå partene og retten med å forstå saken og komme frem til løsninger (dersom saken ikke har versert for domstolene tidligere, hvoretter sakkyndigoppnevning noen ganger droppes). Ved mindre tingretter ute i distriktene forekommer fra tid til annen at retten velger å droppe en sakkyndig i saken. Retten må anse en sakkyndig som nødvendig, og sakkyndighet er således ikke noe partene har krav på, selv om en psykologisk sakkyndig absolutt er vanlig og forventet ved barnefordelingssaker som går for tingretten.

Dommeren kan ikke ha særmøter med partene eller motta konfidensielle opplysninger fra en part, som den andre parten ikke får del i, jf. tvisteloven § 8-2 og barneloven § 59 tredje ledd. Den sakkyndige kan imidlertid ha direkte kontakt med partene utenom rettssalen, og har heller ikke taushetsplikt overfor retten som oppdragsgiver, jf. barneloven § 50.  Den sakkyndige blir dermed en objektiv brobygger mellom partene og retten gjennom sakkyndiges innhenting av førstehånds fakta og observasjoner, der sakkyndig hele veien har adgang til å diskutere saken fritt mellom partene hver for seg, og med dommeren.

Under saksforberedelsen kan den sakkyndige i de saksforberedende møtene rapportere om sine observasjoner, og gi partene råd om tenkbare løsninger både generelt og konkret. Den sakkyndige må likevel være forsiktig med å ikke gå for langt i å antyde eller konkludere med en endelig løsning i saken (hvilket kan føre til inhabilisering dersom den sakkyndige er for tydelig i hva som bør bli løsningen på lang sikt, før saken er fullstendig opplyst etter en full utredning etter barneloven § 61 nr. 3 og etter full bevisførsel under hovedforhandling mv.).

Samtidig kan klare råd fra den sakkyndige gjøre det lettere for partene å forstå søksmålsrisiko og hvordan saken oppfattes, og på den måten øke sjansene for en midlertidig eller endelig løsning i saken. En dyktig sakkyndig klarer normalt å uttrykke seg på en slik måte at vedkommende ikke inhabiliserer seg, samtidig som det er mulig å forholde seg noenlunde til det den sakkyndige foreløpig tenker i vurderingen av hvor man står i saken.

For å bidra til sakens opplysning, øke forståelsen av barnas behov og trygge foreldrene på at en tenkt løsning vil være til barnas beste, vil den sakkyndige ofte utarbeide kortere notater om foreldrekonflikten og barnas situasjon, og komme med foreløpige vurderinger og synliggjøre problemstillinger som bør løses med tanke på å forsøke å få partene til å inngå en avtale, eller i hvert fall få til begrensede midlertidige løsninger som prøves ut, evalueres og eventuelt trappes opp. Det kan også dersom saken tilsier det, gjøres undersøkelser mens saken er under saksforberedelsen, som samtale med barnehage eller skole, eller samtaler med partene mv. Det vil imidlertid ikke lages en full sakkyndig utredning mens saken er under konflikt- og forsoningsmodellen, hvilket først vil gjøres dersom saken går til hovedforhandling, og retten finner det nødvendig, jf. barneloven § 61 nr. 3.

Hvor mange saksforberedende møter skal man ha i en barnefordelingssak?

Ved første gangs søksmål for tingretten avholdes normalt to-tre saksforberedende møter, dersom ikke saken tilsier at den skal gå rett til hovedforhandling, eller til hovedforhandling etter første møte som følge av at partene åpenbart ikke kan forsones. Også høykonfliktssaker og saker med små sjanser for forlik som flyttesaker mv., behandles normalt etter den samme meklingsmodellen.

Kun enkelte saker egner seg ikke for konflikt- og forsoningsmodellen, der typisk saker om grov vold og seksuelle overgrep ikke alltid vil behandles etter en slik modell, jf. veileder Q-15/2004. Saker med vold, rus, personlighetsforstyrrelse og svært høyt konfliktnivå behandles derimot som regel også etter konflikt- og forsoningsmodellen, idet retten ofte av hensyn til barnas beste vil prøve å mekle og se om det er mulig å få til midlertidige løsninger – også der partene på forhånd har uttrykt at en løsning kan synes vanskelig eller håpløst.

Det er likevel svært sjelden det blir flere enn tre saksforberedende møter, og i Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister uttales følgende under pkt. 4:

«Hvis dommeren anser at det ikke er utsikt til at videre mekling kan føre fram, bør det vurderes å beramme hovedforhandling etter andre rettsmøte».

Om flere saksforberedende møter sier veilederen følgende under pkt. 5:

«Det finnes ingen regel for hvor mange rettsmøter man kan ha, men dommeren må sette strek for prosessen og beramme hovedforhandling der prosessen ikke er konstruktiv. Noen saker har god effekt av tålmodig tilnærming med flere kortere møter over lengre tid. Tiden som investeres i dette kan noen ganger spare barnet, partene og domstolene for gjentatte søksmål».

Saker som er anket til lagmannsrettene, følger ikke konflikt- og forsoningsmodellen, da saken da allerede har vært gjennom en hovedforhandling og blitt tatt opp til doms. Det vil normalt ha lite for seg å ha nye saksforberedende møter for lagmannsretten, etter at tingretten har avsagt en dom. Lagmannsrettene pleier likevel å oppfordre partene til rettsmekling både ved inntak av saken og før ankeforhandlingene. Domstolene plikter å se på mulighetene for og oppfordre til forlik på ethvert trinn av saken, og dommerne vil derfor normalt også sondere mulighetene for forlik også under hovedforhandling eller ankeforhandlinger.