Av advokat Anders Flatabø

De som har vært i barnefordelingssaker har kanskje opplevd at dommeren i de saksforberedende møtene formaner partene til å «glemme» det som har vært mellom partene, og sier «Nå ser vi fremover, dere!» av hensyn til barna.

Metoden om å «glemme og se fremover» inngår i det som kalles for konflikt- og forsoningsmodellen, der partene etter innspill og veiledning fra retten og en psykologisk sakkyndig skal søke å fokusere på felles løsninger og inngå midlertidige avtaler, som aller helst skal ende i en endelig avtale, slik at hovedforhandling kan unngås. Tilnærmingen består i at partene i saksforberedende møter skal begynne med «blanke ark og fargestifter» og glemme (ikke fokusere på) bekymringer knyttet til den andre forelders omsorgsevne eller samværskompetanse. Samtidig skal partene prøve ut samværs- og omsorgsløsninger gjennom opptrappinger, der erfaringene skal brukes til å trygge bekymrede parter, og tilvenne partene til en langsiktig løsning.  Denne modellen brukes i nesten alle barnefordelingssaker for tingretten, også i de fleste høykonfliktsaker.

Du kan lese mer om konflikt- og forsoningsmodellen i artikkelen vår her.

Konflikt- og forsoningsmodellen fungerer godt i kanskje 95% av barnefordelingssakene for retten. Vi er veldig positive til modellen, og 80% av barnefordelingssakene går ikke til hovedforhandling nettopp på grunn av egenskapene til denne modellen.

I denne artikkelen vil vi derimot skrive litt kritisk om de 5% atypiske sakene som ordningen ikke virker så bra for, og som kanskje ikke gir resultater til barnas beste. Artikkelen vår vil søke å belyse hvordan prosessen med fokus vekk fra bekymringer knyttet til foreldrenes omsorgs- og samværskompetanse, kan føre til at retten og den sakkyndige ikke ser risikoen ved bekymringsfull atferd og personlighetstrekk, og presser frem løsninger som ikke er til barnas beste.

I slike saker vil ofte en påtvunget «frivillig» løsning ikke føre til reduksjon av foreldrekonflikten når saken er avsluttet, og tidligere atferd vil gjenta seg når saken ikke lenger går for domstolene. Den som opplevde å ikke bli hørt og som senere har fått bekreftet at bekymringene likevel realiserte seg, vil ofte ikke tore å gå til sak igjen.

En bærebjelke i konflikt- og forsoningsmodellen er at inngående diskusjon under saksforberedelsen om bekymringer overfor hverandre må unngås i stor grad for å få til felles mål og samarbeid, da diskusjon omkring bekymringer ellers vil opprettholde konflikten. I konflikt- og forsoningsmodellen er det derfor lagt opp til at partene skal begrense sine negative anførsler og bekymringer om den andres samværs- eller omsorgskompetanse, så lenge saken ikke har gått til hovedforhandling.

I artikkelen «Fra konflikt til forsoning» (Psykologtidsskriftet 2004) sier psykolog Knut Rønbeck nokså direkte at de saksforberedende møtene ikke er en arena for å få belyst bekymringer knyttet til den andre part, selv om man naturligvis skal lytte til den andres opplevelser:

«Det tilstrebes altså å skape en ramme som begrenser partenes muligheter til å anklage og bebreide hverandre. Anklager og bebreidelser antas å være kontraproduktive når det gjelder å løse konflikter, fordi negative påstander alltid vil bli forsøkt imøtegått, og derfor stjeler de tid og krefter fra den løsningsorienterte prosessen. I noen grad gis det likevel rom for partene til å komme frem med de vonde følelsene de bærer på. Det som er vond og bittert må anerkjennes og tas hensyn til, ellers vil en naturlig reaksjon være at man opplever å ikke ha blitt hørt og forstått».

Samlet foreldrekontakt som brekkstang

De siste 5-6 årene har hensynet til samlet foreldrekontakt blitt vektlagt mer og mer i barnefordelingssaker, der nyere psykologisk forskning støtter opp om at hensynet til samlet foreldrekontakt er betydelig viktigere for barns utvikling enn å dempe konfliktnivået. Videre har nyere forskning også presisert viktigheten av at barna får beholde kontakt med foreldre av begge kjønn, der særlig tap av kontakten med fedre fører til lavere selvtillit og psykisk sårbarhet hos barn.

Tidligere var det antatt at demping av foreldrekonflikten var det dominerende hensyn å ta, hvilket nokså ofte innebar begrensninger i samværet og i enkelte saker nullsamvær eller samvær med tilsyn mv. Ble konfliktnivået giftig nok, valgte sakkyndig i mange saker å skjerme barna fra konflikten gjennom å redusere eller ta bort samværet, selv om en part bevisst involverte barna negativt i foreldrekonflikten og blåste opp bekymringer rundt den andre forelderen overfor den sakkyndige.

I dag tenker psykologene annerledes, og vektlegger hensynet til samlet foreldrekontakt gjennomgående mer enn hensynet til å dempe foreldrekonflikten med grunnlag i forskningen. Hver sak er dog unik, og det må alltid foretas en helhetsvurdering, der hensynet til samlet foreldrekontakt skal veies opp mot andre hensyn som foreldrekonflikten og dennes betydning for barnas involvering og syn på saken mv.

Psykologisk sakkyndige aksepterer i dag i stor grad samværsforeldre også med noe redusert samværskompetanse, eksempelvis i forhold til psykisk sykdom, ADHD/ADD, bipolar, rus eller sinneproblemer mv. Redusert samværskompetanse kan ha en del å si for samværets omfang, men vil sjelden føre til bortfall av samvær. Det avgjørende vil veldig ofte være relasjonen til samværsforelderen. Dersom samværsforelderen har vokst opp med barna i de første fire leveårene, skal det svært mye til for at samvær vil bli redusert i betydelig grad som følge av problematisk atferd mv.

Samværet kan i et søksmål reduseres noe på kort sikt og under saksforberedelsen, men det vil i de aller fleste saker forventes en opptrapping mot normalisering. Under saksforberedelsen eller i en begrenset prøveperiode på ett år, kan samvær med tilsyn bli fastsatt eller prøvd ut ved avtale. Imidlertid vil man også ved tilsyn normalt søke seg til en normalisering så raskt som mulig.

Problemer med konflikt- og forsoningsmodellen

Krenkelser vil være til hinder for forhandlingsbaserte løsninger, og skal derfor unngås i konflikt- og forsoningsmodellen. Det pleier derfor å lønne seg stort for den personen som det hefter bekymringer ved, å fremstå som særlig krenket over beskyldningene, hvilket vil øke sjansen for at den sakkyndige og retten ikke tar skikkelig tak i dem. Denne taktikken vil også fungere under hovedforhandling.

Problemet med å holde fokus vekk fra foreldrekonflikten og unngå krenkelser, er at retten og den sakkyndige kan tape perspektiv på hvor alvorlig konflikten er og om det er hold i bekymringene.  Mange opplever derfor med fremgangsmåten at historikken mellom partene viskes ut under saksforberedelsen, og gjøres lite relevant for saken.

Historikken mellom partene er likevel normalt den beste indikator til å forutsi noe sannsynlig om hva som kan forventes fremover mellom partene, når saken for domstolene er ferdig. Det gjelder både bekymringsfull atferd i nære relasjoner hos den som det hefter bekymringer ved, så vel som sannsynligheten for at dynamikken mellom partene vil fortsette og være merkbar for barna.

Dersom motparten i en årrekke har utvist problematisk atferd i nære relasjoner eller i alle år ikke har vist god emosjonell omsorg for barna under samlivet, er det sannsynlighet for at liknende atferd vil vise seg på nytt i nye relasjoner og overfor egne barn etter hvert som de blir større. Betydningen av historikken er fortsatt viktig, selv om den psykologisk sakkyndige har fått et godt inntrykk av motparten under observasjonssamvær og intervjuer, og har akseptert en forklaring om at tidligere problematisk atferd skyldtes samlivet med den andre forelderen, tidligere livskrise, et medisinsk problem eller rusavhengighet, som ikke lenger er en faktor i dag. Dersom konteksten er en faktor, vil nemlig dynamikken uansett kunne fortsette med andre personer; enten overfor en ny partner eller til og med barna, når de blir større og blir individer som gir foreldrene motstand.

Sakkyndig vil i barnefordelingssaker dessverre i liten grad vektlegge sykdomshistorikk som ligger langt tilbake i tid. Sakkyndige vil sjelden fremheve risiko for psykisk ustabilitet basert på en vanskelig barndom med vold, overgrep, høykonflikt eller rusmisbruk mv. I barnevernssaker vil derimot sakkyndig vektlegge nettopp vanskelig barndom og gammel psykisk sykdom og sårbarhet i betydelig grad. I begge sakstyper er det barnets beste som er det overordnete vurderingskriteriet. Forklaringen på forskjellen på vektleggingen er nok i stor grad at hensynet til samlet foreldrekontakt ikke vektlegges i barnevernssaker, mens det er et svært viktig hensyn i barnefordelingssaker.

Den sakkyndige vil for å kunne komme frem til en samværsordning ofte kunne se bort fra at den bekymrede part faktisk kan ha skjermet barna mot den problematiske atferden, og faktisk holdt problematisk atferd nede gjennom å stabilisere og hjelpe den problematiske part og således bidratt til å redusere vedkommendes negative «avtrykk».

Utfordringen i disse sakene er som nevnt at behovet for samlet foreldrekontakt medfører at redusert samværskompetanse aksepteres i nokså stor grad, selv også når det er risiko for tilbakefall mv. For å trygge den andre part kan man også mistenke enkelte sakkyndige for å skjønnmale foreldrekompetansen til den med problematisk atferd, for å kunne argumentere for at en omfattende og god relasjon mellom denne forelderen og barna, er bra. Dessuten skal alle rettsavgjørelser og psykologfaglige vurderinger, som kjent bygge på den aktuelle situasjon, og mange sakkyndige velger der å tro på at tidligere problematisk atferd er noe som hører fortiden til, og som ikke vil kunne forventes fremover – eventuelt må kunne forventes i mindre grad.

Parter som har genuine bekymringer knyttet til den andre partens emosjonelle omsorgsevne basert på for eksempel atferd i nære relasjoner, sinneproblemer, vold, rus, psykiatri, ADHD eller personlighetsproblematikk, vil således kunne oppleve at den annen parts forklaring om at vedkommende ikke lenger har de anførte problemer, aksepteres og vektlegges av den sakkyndige for å unngå krenkelser og oppnå løsninger som sikrer god samlet foreldrekontakt.

Konflikt- og forsoningsmodellen er dessverre som system i motstrid med aksiomet om at forventet atferd best forutsies av historisk atferd. Modellen legger opp til at partene kan starte med blanke ark, selv om historikken taler for det motsatte. Også parter med tidligere diagnoser som man medisinsk aldri kan bli kvitt, vil for å sikre kontakten med barna anses som frisk av sakkyndig, selv om det i praksis mer er snakk om at symptomtrykket er lavt i den aktuelle målingsperioden. Noen parter er manipulative og har rett og slett en destruktiv dynamikk med mennesker, og noen mennesker vil faktisk bryte løfter og forventninger gang på gang. Troen om at partene kan endre seg og få en annen virkelighetsforståelse etter innspill og veiledning fra dommer og sakkyndig, er i mange av de ekstreme høykonfliktsakene mer et naivt håp om at ting vil gå seg til, enn en realistisk vurdering av hva som vil skje med partenes samarbeid, barnas involvering i foreldrekonflikten og kvaliteten på samværet. Nettopp endringssaker (saker som har vært oppe for domstolene før) som er rene omkamper (ikke flytting, ny familie eller andre gode grunner for ny sak) viser at samarbeidsklimaet og den enigheten som ble skapt under konflikt- og forsoningsmodellen var mer et spill for galleriet og skinnenighet.

Særlig kan metoden om å kun se fremover bli feil når den negative atferden er såkalte stabile trekk ved personligheten, og den bekymrede part har sett trekkene som stabile i en årrekke – også i gode perioder. Personlighet defineres som at en person i gitte situasjoner vil reagere likt følelsesmessig, slik at det oppstår et mønster. Dersom mønsteret er gjentakende ofte nok i liknende situasjoner, vil man si at måten å agere på er en del av vedkommendes personlighet. Dersom noen i gitte situasjoner ofte har blitt sint, er det nærliggende at personen vil bli sint igjen ved liknende provokasjon, press eller belastning.

Dessuten medfører motviljen mot å ta tak i meldte bekymringer under saksforberedelsen i vanskelige saker ofte den feilslutning at alle bekymringer knyttet til den andre bortforklares som foreldrekonflikt. Alvorlige bekymringer med substans kan således bli gjort mindre relevante og mindre synlige gjennom å bli avfeid som konflikt og ikke bekymringer.

I den grad fremsatte bekymringer anerkjennes delvis, eller er klart dokumentert i form av epikriser, straffesaksdokumenter, barnevernsdokumenter mv., vil sakkyndig videre overraskende ofte bortforklare negativ atferd og personlighetstrekk gjennom kontekst (gjerne knyttet til livskriser), misforståelser eller dynamikk (vekselvirkninger mellom partene – dvs. at partene gjør hverandre dårligere). Grunnen til bortforklaringene av bekymringene, er nok i realiteten at aksept av bekymringene vil være til hinder for en løsning der barna har god kontakt med begge foreldre.  Det er imidlertid sjelden at meldte bekymringer avfeies som usanne beskyldninger, men de vektlegges likevel sjelden, selv om den bekymrede part for så vidt blir trodd.

Sakkyndiges fallgruver i konflikt- og forsoningsmodellen

Den vanligste fallgruven som sakkyndige gjør, er at de stoler for mye på det de ser under observasjonssamvær. Etter observasjonene forutsettes gjerne at den bekymrede skal la seg trygge av det flotte som den sakkyndige har sett. Vektlegging av observasjoner mellom forelder og barn skjer gjerne når den sakkyndige føler seg flink til å lese samspill og tilknytningsatferd, og har opparbeidet seg lang erfaring. Imidlertid kan det bli feil å vektlegge samspillobservasjoner i stor grad, da observasjonene er av et toppnivå, der forelderen anstrenger seg for å imponere sakkyndig gjennom å følge med og vise god emosjonell omsorg. Den som måles er naturligvis ikke slik med barnet hele tiden.

Videre kan rammene for observasjonssamværet ha mye å si for vurderingen, der det gjør jobben lettere for den som har samværet ute i store arealer i det fri, der det er tilstrekkelig å gi en anerkjennelse og støtte til barnet innimellom aktiviteter som skjer på avstand, mens det er atskillig mer krevende å være sammen med barna innendørs der barna må aktiviseres og reguleres på et lite område. Et annet villedende moment er om andre familiemedlemmer eller kjærester mv. er med på samværene, da forelderen som skal måles vil få naturlig avlastning og avledning fra de andre som er til stede under samværet. Å unngå situasjoner som kan gi behov for grensesetting er også ofte lurt.

Min erfaring i barnefordelingssaker er at det nesten aldri gis dårlige rapporteringer på observasjonssamvær. Så hvorfor vektlegges observasjoner da i så stor grad, og brukes som sannhetsbevis for vedkommendes samværs- eller omsorgskompetanse? Svaret er nok at observasjonene brukes som brekkstang for å oppnå en løsning, for å trygge en bekymret part om at samværene har vært utelukkende positive for barna. Så vil det i mange saker være et usikkerhetsmoment om eventuelle reaksjoner hos barna som oppleves etter samværene, er reaksjoner på at samværet var belastende for barna, eller på at barna er involvert i foreldrekonflikten og responderer på forventninger hos den bekymrede part.

En annen fallgruve er overdreven tro på den problematiske partens forklaring om at problematisk atferd skyldes kontekst (var situasjonsbetinget). Indirekte presenteres som regel en forklaringsmodell om at motparten var medvirkende årsak til at vedkommende reagerte voldelig, avvisende, uten empati, ruset seg, ble deprimert osv. Konteksten forsterkes da ved at vedkommende vil si at man i dag etter at partene gikk fra hverandre, ikke har disse problemene, og at man har hatt voldsom positiv fremgang, ser lysere på livet osv.

I nær tilknytning til dette, er at sakkyndig ubevisst gir fordelaktige vurderinger til de foreldre som de liker og kommuniserer godt med. Ofte likes foreldre som sier positive ting om den andre, som har en undrende innstilling til hva som er til barnas beste og som aktivt ber om hjelp av den sakkyndige (gjør seg litt stakkarslig og hjelpetrengende rett og slett). Den forelderen som har fasiten, er negativ og i beredskap, og som er veldig tydelig på at noe galt og diskvalifiserende har skjedd, vil det kunne være vanskeligere å få sansen for.

Det er naturlig at sakkyndig vil kunne oppleve et narrativ (historie fra eget synspunkt) om positivitet og oppside knyttet til foreldresamarbeid og samlet foreldrekontakt som mer attraktivt i en barnets beste-vurdering, enn et narrativ fra en bekymret part som er overbevist om en negativ prognose med skjevutvikling hos barna og et konfliktfylt foreldresamarbeid ved økt foreldrekontakt.  Det er dermed klart mer motbakke for den som kommer med bekymringer som hindrer samlet foreldrekontakt, enn for den forelder som selger inn et flott budskap om at man ønsker å legge konflikten bak seg og se fremover mv. Folk liker gladsaker bedre, og spesielt når man jobber mot konfliktløsning og forsoning. Hensynet til samlet foreldrekontakt innebærer også at den sakkyndige til og med vil kunne se bort fra at problematisk atferd eller personlighet (ved stabile trekk) uansett er uttrykk for psykisk sårbarhet, selv om kontekst kanskje med rette kan trekkes inn i årsaksvurderingen.

Den forelderen som har mangler knyttet til sin samværs- eller omsorgskompetanse trenger derfor i mange saker bare å «sitte stille i båten», snakke varmt og troverdig om at man ønsker å se fremover og stille seg uforstående til bekymringene/konflikten. Den bekymrede part vil med rette eller urette fremstå som konfliktdriver, fordi vedkommende ikke klarer å se bort fra bekymringene.

I saker med psykopati, begrenset empati og personlighetsforstyrrelser skjer gjerne det at det fremsettes minst like alvorlige bekymringer andre veien mot den velfungerende part. Med et «angrep er det beste forsvar»-taktikk medfører taktikken ofte at reelle og saklige bekymringer den ene veien «nulles ut» av uriktige, overdrevne eller usaklige beskyldninger andre veien. For den sakkyndige og retten blir da beskyldningene støy som hindrer fornuftige samtaler om barnas beste.

Sakene med personlighetsforstyrrelse kjennetegnes også ved at partene har helt ulike faktabeskrivelser, som ikke lar seg forene. I saker med uforenlige faktabeskrivelser, vil den bekymrede part kunne oppleve at dennes bekymringer ikke blir tatt på alvor, og at den sakkyndige kun konkluderer med at det er konflikt og ulikt syn på faktum. Den sakkyndige går da i den fallgruven at det som følge av at det kommer alvorlige bekymringer fra begge hold, er lett å tenke at her er det konflikt begge veier. Sakkyndig kan da få for stort fokus på konflikten og dynamikken mellom partene – i stedet for realiteten i bekymringene. Begge parter vil da være like gode og like ansvarlige for konflikten, og det meste i saken vil forklares som konflikt/konkurranse om barna.

Når den som fremsetter falske eller overdrevne beskyldninger samtidig kommuniserer at vedkommende ønsker en løsning og et samarbeid, mens den andre part som har reelle bekymringer meddeler at vedkommende ønsker minst mulig kontakt og samarbeid på grunn av bekymringene, er det lett for en sakkyndig å foretrekke forklaringer som gir mest mulig samlet foreldrekontakt. Det betyr i praksis at bekymringene ikke vektlegges eller ikke anses som bevist.

Dersom dokumentasjonen på bekymringene i saken er god, vil bekymringene ofte behandles som en risikofaktor i de foreløpige vurderingene, men der sakkyndig kanskje velger å ikke vektlegge risikoen på grunn av at bekymringene er til hinder for god foreldrekontakt med begge foreldre. Sakkyndig pleier gjerne da å vise til andre forhold som veier opp for risikofaktorene, som eksempelvis gode observasjoner, godt inntrykk av den som har vist problematisk atferd og et godt inntrykk av dennes vilje til endring og veiledning.

En vanlig fallgruve som også barnevernet også ofte går i, er at man tenker at en person er veiledningsbar, kun fordi vedkommende erklærer seg enig i at man ønsker å prøve veiledning, uten å se på om historikken, atferden og personlighetstrekkene til personen støtter forklaringen. Gjennomført veiledning vil deretter brukes som argument for at omsorgs- eller samværskompetansen er bedret, uten at dette nødvendigvis er målt over tid.

Press om å inngå midlertidige avtaler under trussel om midlertidig avgjørelse

Retten forsøker etter konflikt- og forsoningsmodellen bevisst å ikke fokusere på de bekymringer som fremsettes av partene, men derimot på å mekle frem midlertidige avtaler og trygge begge parter om at samlet foreldrekontakt og et foreldresamarbeid er til barnas beste. Sakkyndig er sentral i å gi råd og veiledning til partene for å oppnå slike avtaler.

Som følge av viktigheten av samlet foreldrekontakt for barns utvikling, og siden en balansert avtale vil øke sjansene for forlik, vil sakkyndig normalt oppfordre til samværsordninger, som nesten alltid skal utvides videre i neste saksforberedende møte. Noen opplever formaningene fra den sakkyndige som et press overfor den bekymrede part til å akseptere et omfattende samvær relativt tidlig i prosessen.

En sakkyndig vil ikke kunne si noe konkret om hva de tenker at resultatet i en dom vil bli eller bør være mens det mekles under modellen, da sakkyndig på den måten vil kunne inhabilisere seg før saken er fullt opplyst etter en hovedforhandling. Sakkyndig vil likevel under meklingen kunne si en del generelt om hva som kan vektlegges og hva som skal vurderes, for å få partene til å inngå midlertidige rettsforlik i de saksforberedende møtene. Likevel er det normalt ikke vanskelig å ta signalene om at den bekymrede part ikke bør stå så hardt på sine anførsler og bekymringer. Noen ganger vil retten og sakkyndig også vende seg mot den som er mest tilbøyelig eller trolig til å gi seg på sitt syn.

Ofte vil også motparten ha begjært midlertidig avgjørelse (hvilket ofte gjøres i høykonfliktsaker), og trusselen om en kjennelse på det som motparten og sakkyndige forsøker å oppnå, vil i mange saker kunne innebære at den bekymrede part godtar midlertidige rettsforlik (avtaler) som ikke oppfattes å være til barnas beste.

Fokus vekk fra meldte bekymringer for å unngå krenkelse og økning av konflikten under konflikt- og forsoningsmodellen, medfører at bekymrede parter i mange saker føler seg presset til å inngå midlertidige avtaler som ikke er til barnas beste, før bekymringene er vurdert. Den bekymrede forventes i mange saker at sakkyndiges rapporteringer om gode observasjonssamvær og foreløpige positive inntrykk av aktuell samværs- eller omsorgskompetanse (før saken er fullt utredet) skal være nok til å legge bekymringene vekk midlertidig.

Dessuten vil det i etterfølgende saksforberedende møter hele veien ligge en forventning om at den ordningen man avtaler i første møte skal utvides og trappes opp, der det kanskje er satt et mål på forhånd for hvor partene skal ende opp ut fra parametre som tilknytning, bosted/status quo, konfliktnivå og omsorgsevne/samværskompetanse mv. Klare påpekninger og oppfordringer vil normalt komme på det andre saksforberedende møtet, når den sakkyndige har fått snakket med partene, barna (om de skal høres), skole og barnehage, og observert barna hjemme hos far og mor (såkalte observasjonssamvær).

Samlet sett vil forventningen om at ordningene skal utvides, oppleves som et press, når den bekymrede part ikke lar seg trygge av at en psykologisk sakkyndig har vurdert mye av det som er meldt av bekymringene i samtaler og observasjoner. I evalueringen av forsøksordningen er det nemlig vanlig at retten og den sakkyndige leter etter positive ting ved forsøksordningen for å bygge videre på det, og ser bort fra negative ting som har oppstått eller blitt forsterket. Bekymringene blir registrert, men i praksis ignorert i mange saker. Negative rapporteringer vektlegges i hvert fall sjelden, dersom det er den bekymrede part som er kilde. Typisk vil derfor reaksjoner hos barna på ordningen som er rapportert av bostedsforelderen, ikke vektlegges i de videre anbefalingene, og opprinnelig kurs på opptrappingen justeres vanligvis ikke som følge av det.

Argumentasjonen for å gå med på en midlertidig avtale har kanskje vært at avtalen nettopp er midlertidig, og «kan vi ikke bare prøve og se hvordan det går» «sakkyndig vil følge med» osv. Imidlertid er det nok mange som har fått seg en overraskelse på at når avtale er inngått «midlertidig», vil retten og sakkyndig normalt ikke gå tilbake til det som var før ved rapporterte problemer. Avtalen er derfor ikke så midlertidig likevel i praksis, ikke minst fordi det vil være lett å få midlertidig avgjørelse på det innhold som ble avtalt og godkjent for å være til barnas beste. I praksis må man være innforstått med at det man avtaler vil være et minste felles multiplum for videre opptrapping. En som har lagt vekk sine bekymringer midlertidig for å se hva som skjer etter press om avtale, vil derfor møte sterk motstand dersom tidligere bekymringer, reintroduseres i saken og brukes som innsigelser mot ytterligere utvidelse eller å forlike endelig på det man har avtalt midlertidig.

En annen ting er at når det først har vært inngått en avtale underveis i saksforberedelsen – til tross for at bekymringer har vært fremme, vil retten og den sakkyndige ofte tenke at beskyldningene nok var overdrevne, siden den bekymrede part likevel aksepterte en avtale.

Det ligger i systemet at mulighetene for å vinne frem med sitt opprinnelige syn i stevning eller tilsvar under hovedforhandling og dom vil være nokså begrenset, dersom parten på et gitt tidspunkt under prosessen har valgt å prøve ut løsninger på mer foreldrekontakt enn det man har vært bekvem med. Også i rapporten før hovedforhandling vil den sakkyndige og retten lete etter positive funn i evalueringen av avtalen, og se bort fra negative rapporteringer fra den bekymrede part. Jeg har til og med opplevd at en klient som etter mye press ga etter for å prøve ut vanlig samvær, senere i prosessen ble vurdert av den sakkyndige til å være inkonsistent, fordi hun ved å åpne mer samvær hadde gått imot sine egne tidligere bekymringer. Hun mistet omsorgen for et barn på ett og et halvt år for tingretten selv om omsorgsevnen var god, frem til vi vant omsorgen tilbake igjen i lagmannsretten.

Et annet vanlig problem er at konflikt- og forsoningsmodellen legger opp til at partene etter tilbakemeldingene fra retten og den sakkyndige, ser seg nødt til å fremstille seg som mer løsningsorienterte og positive til løsninger under saksforberedelsen enn de reelt sett er, for å tekkes den sakkyndige. Særlig vil dette kunne oppleves når begge parter er ressurssterke og høyt utdannede, fordi de kjenner til spillereglene og forsøker å fremstå som spesielt løsningsorienterte, fornuftige og opptatt av barnas beste.

Smarte parter forstår at det lønner seg på kort sikt å holde tilbake kritikk og bekymringer overfor den andre og til og med fremsnakke den andre, selv om de egentlig er sterkt bekymret, kritiske og ikke ønsker noen utvidede ordninger. Problemet er at den sakkyndige med fremsnakking og uttrykte ønsker om løsning vil tro at partene er enige og at bekymringene er forlatt, mens de reelt sett ikke er det. Dersom den bekymrede part senere får kalde føtter og vil trekke tilbake tidligere bevegelser og innrømmelser, vil vedkommende møte sterk motstand fra sakkyndig og retten for å ha gått tilbake på det man tidligere var enige om – eller rettere sagt trodde man var enige om. Risikoen for å tape en begjæring om midlertidig avgjørelse vil da være stor om man trekker seg fra tidligere inngåtte avtaler, og vil gå ned i omfang.

Det er som det fremkommer, vanskelig å gjøre noe med midlertidige avtaler, dersom man blir presset inn i noe man ikke mener er til barnets beste, jf. LB-2007-108039, der det ble reist habilitetsinnsigelse mot dommeren fordi dommeren angivelig gikk for langt i å presse mor til å inngå en avtale hun ikke ville være med på. Man må derfor kjenne til at det kan bli vanskelig å angre seg og ta saken tilbake til ordningene fra før avtale ble inngått.